– Er arepaene dere selger kolombianske eller venezuelanske? spør jeg en ung kvinne i en matbil i Colombias hovedstad Bogotá.

– Kolombianske, men laget av venezuelanere, ler den unge kvinnen.

Før samtalen er over, kommer vi til å gråte sammen.

En splittet familie

Det er ikke vanskelig å finne venezuelanere i Colombia. Det er bare å finne et sted som selger arepas – de fylte maisbrødene som er nasjonalretten i begge land.

Nesten åtte millioner venezuelanere har forlatt det kriserammede hjemlandet de siste ti årene. Nabolandet Colombia har mottatt nærmere tre millioner.

Natalí, kvinnen i matbilen, er en av dem. Hun migrerte til Colombia for seks år siden, da den økonomiske krisa i Venezuela var på sitt verste.

– Vi måtte stå i lange køer for å kjøpe maismel til arepa. Det var ikke drivstoff. Utdanningssystemet holdt på å kollapse siden lærerne ikke fikk betalt. Så jeg tok risikoen og migrerte helt aleine. Jeg var ikke 20 år en gang.

Hun snakker saktere nå.

– Her i Colombia har jeg opplevd å bli kalt prostituert, «som alle dere venezuelanske kvinner».

Som papirløs migrant ble hun tilbudt å vaske et treetasjes hus for 10.000 pesos, tilsvarende 25 kroner.

– Mine barn er født i Colombia og kjenner ikke familien sin i Venezuela en gang. Jeg har ikke sett mora mi siden jeg dro, selv om vi bor så nærme hverandre, sier Natalí.

– 24. desember er alltid det verste. Da føler man seg spesielt aleine, sier hun med tårer i øynene.

Vil ikke til USA

– Til og med familien vår har de tatt fra oss. Landet vårt har de tatt og vår rett til å være uenig, skyter kollegaen hennes inn.

Juan Carlos krysset grensa fra Venezuela for bare åtte måneder siden. I hjemlandet studerte han psykologi.

Det var de dårlige økonomiske utsiktene som tvang ham til å forlate Venezuela, men også den politiske krisa har nådd nye høyder etter at han forlot hjemlandet. Presidentvalget 28. juli i fjor ble offisielt vunnet av Nicolás Maduro, men Juan Carlos mener «alle vet» at Maduro tapte – og at hans innsettelse for en tredje presidentperiode 10. januar derfor var grunnlovsstridig.

– Vurderer dere å migrere videre?

– Nei, med Trump vil man ikke dra mot USA nå. Han vil ikke ha oss migranter. Og Darién er altfor farlig, svarer han med referanse til den beryktede migrantruta gjennom jungelen fra Colombia til Panama.

Arepa-krigen

Colombia og Venezuela deler historie, kultur, mattradisjoner og en 2200 kilometer lang grense. Landene har vært både allierte og rivaler, og på 1800-tallet var de en periode til og med del av samme republikk – Gran Colombia – etablert av Simon Bolivar etter at han frigjorde regionen fra det spanske imperiet.

Urfolk har spist arepa i begge land lenge før spanjolenes ankomst. Nå konkurrerer de to landene om hvem som har den beste arepaen.

I 2024 annonserte Maduro i video på sosiale medier at Venezuela søker Unesco om å anerkjenne «venezuelansk arepa som verdens kulturarv».

«Hvor er arepa fra?» spør Maduro i videoen, mens en flygende arepa krysser skjermen.

«Fra Venezuela», svarer en kor av stemmer.«Hvor en arepa made in?» spør Maduro.

«I Venezuela», skriker koret tilbake.

Arepaenes dronning

Laurent, som betjener bord på et venezuelansk spisested i Bogotá, sier det rett ut.

– Venezuelansk arepa er mye bedre enn den kolombianske. Venezuelansk arepa er best.

Så serverer hun oss alle arepas dronning, La Reina Pepiada, med avokado, kylling og majones. Venezuelanske arepas pleier å ha mye mer fyll en de kolombianske, så mye at man ikke kan lukke dem.

Laurent er ellers ikke enig med Nicolás Maduro i mye. Også hun er sikker på opposisjonen vant valget og tror ikke presidenten kommer til å sitte sin nye presidentperiode ut.

Først da, etter et regjeringsskifte, har hun tenkt å dra tilbake til hjemlandet.

Rammes av sanksjoner

Heller ikke Wile, en venezuelaner som selger håndlagede trefigurer, skjeer og skåler i en park i Bogotá, støtter president Maduro.

«Sanksjonene mot Venezuela har ikke fungert.»

— Wile, venezuelansk gateselger i Colombia

Wile dro fra Venezuela som 18-åring. I dag er han 24. Han har jobbet seg opp fra å samle flasker til å ha sin egen selgervogn. Under pandemien, da det ikke var lovlig å selge ting på gata, fikk han flere bøter han ikke hadde råd å betale. Derfor kan han ikke få lovlig opphold i Colombia.

Selv om han ikke støtter Maduro, understreker Wile at han også er imot sanksjonene USA og EU har innført mot Venezuela.

– Sanksjoner har ikke fungert. De som sitter ved makta, vet hvordan de omgår dem, mens vanlige folk lider på grunn av sanksjonene, sier Wile.

Spesielt de nordamerikanske sanksjonene er svært omfattende og rammer det finansielle systemet og oljeøkonomien, Venezuelas primære inntektskilde.

Wile stiller seg også kritisk til de delene av opposisjonen som ber om militær intervensjon i Venezuela for å styrte Maduro.

– Det siste vi trenger nå, er et blodbad, slår han fast.

Vil gjennom Darién

– Vi blir ydmyket her noen ganger. Folk kaster flasker på teltene våre, sier Yanis.

Vi møter henne på en strand i Necoclí, nordvest i Colombia. Mannen hennes holder på å slå sammen teltet der de har tilbrakt flere måneder mens de prøver å skaffe penger til å betale smuglerne som kan ta dem gjennom Darien-jungelen og videre mot USA.

Barna ble igjen med mormora i Venezuela. Yanis' bror har allerede dratt i forveien. Han tråkket på et lik i jungelen, har blitt dyttet ut av et tog i Mexico og seinere deportert fra USA. Alt dette avskrekker ikke Yanis.

Hun viser meg håndflatene sine, som er slitt etter flere år med å «skrape coca» i det sørlige Colombia på grensa mot Ecuador. Nå skal hun i gang med å lage arepa og steke dem på bålet på stranda.

– Jeg drar videre for framtida til våre barn, sier hun.

Solgte håret

– Jeg er melankolsk i dag, for dattera mi fyller 13 år, og jeg har ikke sett henne på lenge, sier Yessis.

Hun retter på Venezuela-capsen som har vært med henne helt fra hjemlandet. Første gang hun krysset elva mellom Venezuela og Colombia, ba væpnede grupper som kontrollerte område om «grenseavgift».Yessis hadde ingen penger, så hun betalte med håret sitt.

– Jeg begynte å grine da jeg så meg i speilet etterpå, forteller hun.

På reisa videre gjennom fjellet i Colombia så hun en død mor med babyen sin. De hadde fryst i hjel.

«Noen reiser gjennom verden med komfort. Vi må lære verden å kjenne på denne røffe måten.»

— Yessis, migrant fra Venezuela i Colombia

– Noen reiser gjennom verden med komfort. Vi må lære verden å kjenne på denne røffe måten, sier Yessis.

Nå jobber hun på et arepa-sted ved stranda og forsøker å spare opp penger nok til å betale smuglerne som kan ta henne videre mot USA.

– Er du ikke redd Donald Trump kommer til å stenge muligheten for venezuelanere til å fortsette å komme inn i USA på humanitært grunnlag?

– Jeg har hørt at om man har reint rulleblad, kommer man inn i USA, sier Yessis.

Venter tårer

Tilbake i Bogotá møter vi noen venezuelanske ungdommer som jobber med å levere mat på dørene i den kolombianske hovedstaden.

De er godt informert om hvem Trump har valgt for å lede utenrikspolitikken de neste fire årene. Den republikanske senatoren Marco Rubio fra Florida er kjent som en hard-liner når det gjelder Venezuela.

– Marco Rubio er tøff. Han kommer til å kjøre hardt mot Venezuela. Trump vil få Venezuela til å gråte, mener gutta.

Så må de dra for å levere arepas på døra til den sultne kolombianske middelklassen; kolombianske arepas, men med stor sannsynlighet laget av venezuelanere.