Vi bestemte oss, noe nølende, for å «feire» Donald J. Trumps innsettelse som USAs 47. president med å se den dansk-iranske regissøren Ali Abassis film «The Apprentice» på tv. Opplevelsen ble ikke så festlig som vi noe naivt hadde forventet, men snarere en kølsvart og margfrysende reise inn i en ultraliberalistisk verden av fettsuging, voldtekt, antihumanisme og kynisme på elevert nivå. Bleke tumlet vi vekk fra tv-en og det var først da jeg ble vekket av katta, klokken 04:19, den skrek så hjerteskjærende rett utenfor døra til soverommet vårt, det var – tenkte jeg i halvsøvne – som om den ble plaget av en infernalsk torturist. Heldigvis var det ikke tilfelle, for da jeg snublet ut i gangen oppdaget jeg at den bare var grådig sulten. Men skaden var skjedd, jeg var lys våken og fikk ikke filmen ut av hodet. Et bilde hadde klistret seg fast til netthinnen, Donald Trump, skrekkslagen, viker tilbake fra den aidssyke advokaten Roy Cohn, livredd for å bli smittet. Forakten, skammen i ansiktet. Feigheten overfor sin gamle mentor.