På sin oppsummerende pressekonferanse 19. desember 2024 forsøkte Vladimir Putin å unngå temaet om Bashar al-Assad-regimets kollaps.

Som svar på et direkte spørsmål fra en NBC-journalist sa presidenten med uengasjert stemme at hendelsene i Syria ikke burde betraktes som et nederlag for Russland. «I det store og hele har vi nådd målet vårt [i Syria]», sa han.

Men Kremls demonstrative likegyldighet overfor tapet av en viktig utenrikspolitisk ressurs gjorde ikke inntrykk på de radikale nasjonalistene som utgjør regimets politiske ryggrad.

Da krigen i Ukraina brøt ut, trengte Kreml et propagandaapparat som ikke bare var egnet til å rettferdiggjøre aggresjonen, men også til en nasjonalistisk mobilisering av i hvert fall deler av samfunnet.

De satset på høyreekstreme krigskorrespondenter som hadde erfaring med lojalt samarbeid med sikkerhetstjenestene, hæren eller mediene. I løpet av de tre årene krigen har pågått, har de blitt en av krigens viktigste institusjonelle pilarer.

De er tett knyttet til hæren og spesialtjenestene og ikke minst til dem i toppledelsen som støtter en fortsettelse av krigen. I dagens Russland er krigskorrespondentene talerør for «krigspartiet». Ofte tillater de seg å kritisere myndighetene for udugelig krigføring. Denne kritikken har sjelden vært så intens som etter Assads kollaps.

«Krigsbloggernes reaksjon er så skarp, sies det, fordi mange krigsbloggere bærer epåletter. Noen har vært i flyvåpenet, noen har kjempet på bakken, noen har vært militære tolker, noen inntok Palmyra», forklarer en høyreekstrem Telegram-kanal med 1,2 millioner abonnenter.

Krigskorrespondentene irriterer seg over myndighetenes forsøk på å bagatellisere omfanget av det geopolitiske nederlaget: «Med tapet av Syria mister vi både Afrika og Midtøsten. Skipene våre kommer rett og slett ikke dit … De som offentlig setter spørsmålstegn ved dette, er enten komplette idioter eller … oppviglere som jobber for påvirkningsagenter.»

De milliardene av dollar som Kreml har brukt på å støtte Assad-regimet, og de hundrevis av russere som har mistet livet i denne kolonikrigen, har også vakt sinne hos de høyreekstreme. Men hovedårsaken til hysteriet er ikke prestisjetapet, tapet av menneskeliv eller de geopolitiske kostnadene. I regimets sammenbrudd i Damaskus ser de høyreekstreme et forvarsel om hva som venter Russland.

I sin søken etter årsakene til katastrofen skriver krigskorrespondentene selvfølgelig om intrigene til Tyrkia og Israel, om det syriske militærets feighet, inkompetanse og talentløshet, og om de russiske generalenes feilgrep (Syria fungerte som et ærefullt forvisningssted for offiserer som mislyktes i Ukraina).

Men selv for dem er det klart: Dette handler ikke så mye om geopolitikk eller fiendens konspirasjoner som sosiale prosesser i selve Syria. Kanalen «Bayraktars vitner» skriver:

«Da opprørsgruppenes offensiv begynte, forsto regimets soldater rett og slett ikke hvorfor de måtte dø ved fronten. De hadde materiell og ammunisjon, men hvorfor skulle de skyte på terroristene? Ja, de kunne stanse opprørerne … men hva ville det være godt for hvis det ble enda verre etter at seieren var vunnet? … Portrettet av Bashar al-Assad symboliserte ikke lenger noe. Så vi bør ikke bli overrasket over at soldatene hans forlot stridsvognene og dro til Damaskus.»

Teksten avsluttes med en dyster advarsel: «Denne artikkelen dreier seg slett ikke om Syria.»

«I regimets sammenbrudd i Damaskus ser de høyre­ekstreme et forvarsel om hva som venter Russland»

Protester og revolusjoner ble i Kreml utelukkende sett på som en form for vestlig hybrid krigføring mot suverene land. Støtte til autoritære regimer er nærmest blitt den viktigste russiske eksportartikkelen.

I alle fall trodde de russiske høyreekstreme at Putin hadde funnet den rette og ufeilbarlige metoden i kampen mot det forhatte Vestens intriger. Nå, med Assads fall, har det plutselig blitt tydelig at denne magiske teknikken ikke fungerer lenger. Økonomisk stagnasjon, korrupsjon og ulikhet fortsetter å tære på grunnlaget for de «suverene» herskernes makt, og regimene deres kan rase sammen som korthus.

«Jeg så på resultatene fra det siste presidentvalget i Syria. Det viste seg at 95 prosent av velgerne stemte på Assad, med en valgdeltakelse på 78,64 prosent. Det er underlig at ingen ønsker å kjempe for sin kjære president», ironiserer en innflytelsesrik krigstilhenger og blogger.

I Russlands eget valg i mars fikk Vladimir Putin nesten like mange stemmer. Det plutselige sammenbruddet til det beslektede regimet i Damaskus viste at militære suksesser ikke er noen garanti for varige erobringer.

Enkelte på ytre høyre fløy har for første gang siden krigen begynte hengitt seg til «defaitistiske stemninger»: «Russlands egen skjebne står på spill!» – skriver en blogger på sin krigsvennlige kanal. Andre krever umiddelbare endringer i styringen av landet, økonomien og krigføringen.

«Forlengelsen av spesialoperasjonen har gjort det nødvendig å rotere personell og gjennomføre et generasjonsskifte i ledelsen», skriver krigskorrespondent Roman Saponkov, hvis ikke – «vil vi få en gjentakelse av det som skjedde i Syria i desember».

Men ingen har tro på makthavernes evne til å gjennomføre de nødvendige reformene. En prorussisk ukrainsk emigrant, som i februar 2014 befant seg i den russiske hærens tren som framtidig funksjonær i okkupasjonsadministrasjonen, sier det tydelig:

«Hovedspørsmålet nå er dette: Var den stabile makta til én bestemt person verdt slik ødeleggelse og død? Hvorfor var det nødvendig å kjempe for ham i fjorten år?» Teksten er skrevet på en slik måte at det ikke er klart hvilket land den refererer til.

I Vesten er det stadig flere stemmer som tar til orde for en kompromissfred som tar hensyn til Moskvas krav. USAs nyvalgte president Donald Trump har lovet å inngå en våpenhvile raskt, om nødvendig ved å tvinge den på Ukraina. Men de fleste russiske høyreekstreme ser muligheten for en våpenhvile som den største trusselen.

«Syria er nok et godt eksempel på hvor vi går, og hva ‘fredsslutning’ fører til uten at fienden er endelig nedkjempet», skriver en av de store Telegram-kanalene.

Uansett hvor skremmende den syriske lærepengen kan være for de høyreekstreme, har de fleste av dem nok med sin egen rolle i «krigspartiet».

For å beskytte kapitalen de har tilegnet seg, vil «krigspartiet» torpedere ethvert forsøk på å avslutte krigen med et kompromiss. Selv om dette kan være forbundet med å lide samme skjebne som Syria.

Oversatt av Steinar Gil