Jeg skrudde på radioen dagen etter at Donald Trump vant. Jonas Gahr Støre, Erna Solberg og Sylvi Listhaug var i studio. De var enige om at nei, dette var kanskje ikke det beste utfallet. Men – de har hatt med Trump å gjøre før, og han var faktisk mer tilgjengelig enn Biden. Dessuten kjenner man tross alt USAskjerne. Den er liberal og ordnende i verdenspolitikken.

Så har jo Norge en gammel og god allianse med USA. Dette siste var det viktigste, det var alle enige om. I dagens situasjon står det meste om vår sikkerhet. Norge trenger sikkerhet, og Norge har ting USA vil ha.

Kanskje skaper denne «business as usual»-holdningen fra lederne i våre største partier ro i befolkningen og i deres eget sinn. Ikke i mitt. Ved inngangen til et nytt år trenger tvisynet seg på, om det som er blitt selvfølgelige antagelser i norsk utenrikspolitikk.

Først gjelder det troen på at USA tross alt forblir gjenkjennelig og beholder sin funksjon i verdenspolitikken. Ingen politiske samfunn forblir de samme, og stater er i stadig bevegelse. Selv om man trekker opp et steinhardt skille mellom demokratier og autokratier og sier at kampen står mellom disse gode og onde kreftene i verdenspolitikken, er ikke demokrati noen iboende kvalitet hos gitte stater. Demokratier kan både degenerere og føre dårlig politikk.Likevel har våre utenrikspolitikere ofte snakket som om slikt ikke var mulig. Et av de mest brukte utenrikspolitiske slagordene de siste ti årene er at Norge må handle og holde sammen med «likesinnede» stater. Kanskje har dette tatt oppmerksomhet på bekostning av å vurdere hva som er klok politikk og forme samarbeid ut fra det?

Et annet nytt og yndet slagord i utenrikspolitikken er at disse «likesinnede» statene forsvarer «den regelbaserte orden». Heller ikke denne påstanden stemmer godt overens med virkeligheten. USA har, som Ronan Farrow sa det i 2018, drevet «War on Peace» i over 30 år ved å nedgradere diplomatiet til fordel for militær- og sikkerhetsetatene i utenrikspolitikken. Intervensjoner som Irak i 2003 og Libya i 2011 har bidratt til å bryte ned den regelbaserte orden. Det samme kan sies om sanksjonsvåpenet. Bruken har bredt om seg og spredt seg fra Washington til Brussel. Den viser seg å ha liten virkning på målstatens handlingsmønster, samtidig som denne statens befolkning frastøtes «oss».

Disse utenrikspolitiske feilgrepene har egentlig blitt påpekt utallige ganger og er så alvorlige at man for lengst burde ha tatt et oppgjør med dem for å gjenreise kredibilitet. Men slike påpekninger har de siste årene ofte blitt rammet inn som medløpervirksomhet. Nå legges de i skyggen av de nye internasjonale konfliktlinjene som risses opp. I møte med den nye «ondskapens akse» – Russland, Kina, Nord-Korea og Iran, som manes frem av alle fra Jens Stoltenberg til Guri Melby og Forsvarssjefen – blir samhold viktigere for «de likesinnede» enn å se seg i speilet.

Faktum er at USA og deres «likesinnede» ikke lenger er verdens moralske ledere, verken i praksis eller i andres øyne. Derfor har heller ikke USA hatt sin gamle ordnende kraft i verdenspolitikken på lenge, i hvert fall ikke på den måten man fremstiller det som. Igjen er det fristende å spørre: Hva kunne Norge vunnet ved i større grad å støtte riktig sak og metode, og ikke «parti», i utenrikspolitikken?

Kan vi vær så snill diskutere hva som gir oss sikkerhet? Er det virkelig nå vi ikke skal diskutere de gamle udiskutable premissene i norsk sikkerhetspolitikk – fordi verden er i fluks?

Det syntes å herske enighet i radiostudioet om at vi får sikkerhet ved å fremskrive den politikken vi alt har. Det innebærer å innordne Norge i USAs globale militære program, fordi amerikansk militærmakt består – og bygges – uavhengig av hvem som sitter i Det hvite hus. Norges «investering» i dette programmet, ved for eksempel å bidra med en fregatt i Sør-Kinahavet, er nødvendig for at USA skal komme oss til unnsetning dersom vi trenger det. Dette er så vidt jeg kan se det tyngste dogmet i norsk sikkerhetspolitikk – på tross av at det er like rimelig å anta at USA trenger Norge for sin globale maktprojisering, og at denne stadige investeringspraksisen ikke er nødvendig. Dessuten innebærer den av og til at Norge må bidra i allierte initiativ utenlands uten å ta stilling til om initiativene er konfliktdrivende eller bileggende. Andre ganger innebærer den at Norge må være «Nato i nord» på en måte gamle (og nye!) allierte vil, men som er mer fremoverlent enn den klassiske norske balansepolitikken myntet på å avskrekke og berolige fienden.

Enda mer fundamentalt må vi spørre: Har USA og Natos sikkerhetspolitikk gjort oss sterkere og tryggere de siste 30 årene? Det kan argumenteres for at krigen mot terror og «utenfor-område»-operasjonene i de første ti årene etter USAs krig mot Irak verken trygget eller styrket oss. Vi bygget ned forsvaret av norsk territorium ytterligere, samtidig som operasjonen for eksempel i Afghanistan verken ga oss eller afghanerne større sikkerhet. På et overordnet plan bidro politikken til å forsterke skillelinjen mellom Vesten og den muslimske verden som al-Qa’ida stakk i brann 11. september 2001.

Foruten fremoverlent bruk av militær makt utenfor Europa, har fortsatt utvidelse av Nato og tilbud om tilknytning og samarbeid med tidligere sovjet-stater stått på agendaen, i tråd med disse landenes ønske om større sikkerhet. Selv om president Putin har skylden for den forferdelige krigen Russland fører mot Ukraina, og selv om det er åpenbart at et imperialistisk tankesett har kastet sin mørke skygge over mange i den russiske eliten, er det ikke sikkert at Nato-utvidelse var god sikkerhetspolitikk. Kanskje tenkte man ikke godt nok gjennom hvordan de man beskyttet seg mot oppfattet situasjonen – og om politikken ville gi alliansens medlemmer større sikkerhet? Mange har de siste årene likevel konkludert med at man tok for mye hensyn til Russlands oppfatninger. Man skulle heller utvidet Nato ytterligere alt i 2008, i stedet for bare å nevne at land som Georgia og Ukraina en dag ville bli medlemmer i alliansen. I forlengelsen av denne tankegangen har «likesinnede» europeere også gitt seg hen til en tro på fremoverlent avskrekking av Russland som tidligere kjennetegnet USA. Ett eksempel er at de nye Nato-landene Sverige og Finland ikke avviser utplassering av atomvåpen på sin jord.

«Faktum er at USA og deres ‘likesinnede’ ikke lenger er verdens moralske ledere, verken i praksis eller i andres øyne»

To helt grunnleggende mekanismer i sikkerhetspolitikken bør (re-)vurderes. For det første: Dersom vi uroer oss for økende autokratisering i Kina og Russland, kan det være verdt å vurdere hvilken effekt en mer tilbaketrukket amerikansk og «likesinnet» posisjon, både når det gjelder verdispredning og militær posisjonering, vil ha på undertrykkingen og ensrettingen i disse landene. Argumentene om at Vesten dikterer de verdiene andre land skal ha og at projiseringen av amerikansk militærmakt i verden (inkludert den militærhjelpen som gis Ukraina) er til for å undergrave suverene stater, har bidratt til å skape intern oppslutning om Putins krigsprosjekter. Dette gjelder både krigen mot Ukraina og mot egen opposisjon, som konsekvent fremstilles som «fremmede agenter». Åpenbart er driverne bak autokratiseringen hovedsakelig interne, og Putins påstander kan være feilaktige, men den internasjonale dynamikken vi har i dag, bidrar ikke til demokratisering. Likesinnede bør aldri slutte å kjempe for demokrati og menneskerettigheter, men tiden har kommet for å finne ut hvordan dette gjøres best. Det er vanskelig å spre gode verdier inn i et land utenfra med trusler om straff. Den sterkeste impulsen for å bygge disse landenes demokrati vil sannsynligvis komme innenfra.

For det andre kan det være verdt å vurdere hvorvidt økt avskrekking og maktprojisering overfor land som Russland og Kina skaper økt sikkerhet for oss alle, eller om det leder inn i destruktive sikkerhetsspiraler. Slike spiraler er godt kjent fra den kalde krigens historie og innebærer at alle parter ruster opp og avskrekker motparten i den tro at de øker egen sikkerhet. Resultatet blir økt risiko for militær konflikt og i siste instans mindre sikkerhet for alle. Dette er en spesielt viktig mekanisme å vurdere her oppe i nord, hvor Norge, allierte og Russland i utgangspunktet (før 2014) og sannsynligvis fremdeles, har en interesse av å opprettholde lav spenning.

Trump II representerer et urovekkende skifte. Enda en sentral leder vil ha «mitt land først og størst». Han er kjent for å ture frem på ulovlig og polariserende vis – og tilfører internasjonal politikk enda mer uforutsigbarhet. Jeg er av dem som tror versjon II kan bli mer radikalt annerledes enn vi har forestilt oss. Med Trump II kan derfor tiden være inne for i større grad å gjøre utenrikspolitiske veivalg ut fra sak og metode, og ikke ut fra «parti». Da blir oppgaven å spille Trumps USA så god som mulig ut fra de sakene og metodene som er viktige og riktige for Norge.

Trumps utspill om at han ikke liker krig og ønsker å bilegge konflikter, er banale og kanskje lite troverdige, men jeg tror de vil bli forsøkt realisert. De peker dessuten i en retning som bør kunne fylles med konstruktive norske forslag – hvis Norge får den tilgangen til Det hvite hus som antydes av partilederne på radio.

Slik Klassekampen rapporterte 21. desember, kappes tre ulike posisjoner, representert av tre ulike grupperinger, om å påvirke den økonomiske politikken under Trump. Det er ennå uklart hvem som vinner frem. Det finnes et lignende utbud av posisjoner og pressgrupper for utenrikspolitikken: En hevder man bør gjøre alt for å bygge opp USAs ledende militære posisjon for å motstå Kina og Russland. En annen mener at Russland ikke representerer noen trussel, mens Kina er det virkelige fienden. USA må bygge militær makt for en fremtidig krig med Kina, som man mener kommer innen 2027. En tredje posisjon vektlegger at USA er militært sikkert og sterkt, og at krig er kostbart.

Skal tilgangen Norge får i Det hvite hus brukes til å avtale bytte av norske fregatter (og potensielt soldater) i asiatiske farvann mot flere hangarskip i Oslofjorden – eller kunne man kanskje heller bruke den til å støtte en mer påholden bruk av militærmakt i verdenspolitikken? Da kunne man også spille opp til den tredje posisjonen i det utenrikspolitiske miljøet som søker å påvirke den nye Trump-administrasjonen. Norge kunne også forsøke å forplikte administrasjonen til å følge parolen om å løse konflikter. Norge har en mangeårig kompetanse på fred og forsoning og kan tilby løsningsbidrag til konflikter på en mest mulig profesjonell måte.

Dette er ikke et argument for å ta Norge ut av Nato eller å bryte med USA, men et forsøk på å reise en debatt om hvordan det kan skapes større handlingsrom for en politikk Norge er nødt til å tenke ut selv. Det er en invitasjon til rasjonell og kunnskapsbasert resonnering som vi «likesinnede» bør bedrive for å finne de beste løsningene i en tid da utfordringene bare blir større og større, og det knapt finnes noen ledelse å følge noe sted i verden. Det er selvfølgelig usikkert om våre ledere vil komme noen vei i Det hvite hus når den tid er inne. Dessuten, dersom noen av forslagene i mitt utspill følges, vil det utvilsomt oppstå en enorm dissonans blant hjemmepublikum etter flere års retorikk om at «våpen er veien til fred» – en parole som tidvis har fremstått som Norges nye moralske kompass. Men en strategi for avskrekking og beroligelse i sikkerhetspolitikken og mer diplomati i verdenspolitikken er både noe verden trenger og i et historisk perspektiv en velprøvet norsk posisjon. Det vil kunne gjøre Norge sikrere og norske utenrikspolitikere mer troverdige.