Forfattere, forén dere! Nei, vent.

Smil, du er saksøkt

Årets julekort fra nykommeren blant forfatterforeningene, det seks år gamle Forfatterforbundet, ble sendt få dager før julaften. Og selv om Kultur- og likestillingsdepartementet var brevets formelle mottaker, og LOs advokat Lars Christian Fjeldstad var den som hadde skrevet det, var det ikke tvil om at det var Den norske Forfatterforening hilsenen var myntet på. I brevet ble det nemlig klart at Forfatterforbundet stevner DnF for en større andel av bibliotekvederlaget; de saksøker kollegene sine – og god jul, forresten. «Vi er bokstavelig talt sjokkerte», uttalte DnFs leder Bjørn Vatne samme dag.

Vi noterer

... at innbyggerne i Jane Austens hjemtrakter Alton i Hampshire, England, frykter at hundrevis av planlagte, nye boliger vil ødelegge det «litterære landskapet». Nå oppfordrer de politikere til å gi området formell beskyttelse, skriver Daily Mail. Ifølge underskriftskampanjen (se Change.org) er Alton stedet der Austen «vandret, handlet, sosialiserte og tok notater for å utvikle karakterene i romanene sine.»

Det som gjør originalen unik og vakker, forsvinner når stoisismen får amerikansk filter.

Svaret på alt

KommentarEssayEspen Stueland4. januar

Indre ro: Stoisismen rebrandes i dag som selvhjelpsteknikk. Bildet viser Edward Hoppers «Morning Sun», 1952. Foto: Wikimedia Commons

Selv ble jeg overbevist om at jeg måtte lese den romerske forfatteren Seneca (cirka 4 f.v.t. – 65 e.v.t.) da jeg var i 20-årene, etter å ha slukt Michel de Montaignes essays. Den franske renessansemannen Montaigne siterte Seneca i annethvert essay. Jeg trålte gjennom Oslos antikvariater, som det fortsatt var mange av, og fant en Seneca-bok utgitt tidlig på 1980-tallet. På Norli bokhandel fikk jeg også tak i en tykk monografi, «Seneca: Humanisten ved Neros hof» (1976), skrevet av den fine danske forfatteren Villy Sørensen. Nylig fant jeg den fram igjen, og den kan fortsatt anbefales: Sørensen levendegjør Seneca, tegner fram et menneske i evig konflikt mellom selvrealiseringstrang, realpolitikkens krav, samfunnsengasjement og humane idealer. Seneca levde i en omtumlende epoke, tett på grenseløse keisere og med gladiatorkamper i nabolaget. Han ble dømt til døden av ukjente grunner, sannsynligvis fordi han ble ansett som farlig. Straffen ble omgjort, han ble forvist til Korsika. Å ta mål av seg til å skrive om humanistiske idealer i en tid med lunefulle herskere, var krevende. Men helt forgjeves var det ikke, det sikret ham en plass i verdenslitteraturen.