Reggae, rekker og rum. Folk som slapper av i gyngestoler og småprater på kreolsk, engelsk, spansk eller et av urfolksspråkene. Sånn husker jeg den karibiske kysten i Nicaragua fra den gang jeg jobbet der for 15 år siden.

Allerede da satt den tidligere revolusjonslederen Daniel Ortega ved makta. Og allerede den gang var venstresida i Vesten skeptisk til ham. I dag finnes det enda flere grunner til å være det.

Salman Rushdie, som besøkte Nicaragua etter revolusjonen i 1979 og skrev boka «The Jaguar Smile» om denne perioden, mener at Ortega og hans kone, visepresident Rosario Murillo, har utviklet seg til «fascistiske diktatorer som er minst like ille som den despoten de en gang var med på å styrte».

For noen uker siden ble transformasjonen tilsynelatende fullendt, da det nicaraguanske parlamentet «enstemmig» vedtok grunnlovssendinger som befester makta til Ortega og Murillo.

Endringene, som kommer for en endelig votering i januar, opphøyer Murillo til «medpresident», øker presidentens kontroll over mediene og forlenger presidentperioden fra fem til seks år.

Bare dager etter vedtok parlamentet også å styrke presidentparets kontroll over sikkerhetsstyrkene. Hva er det som egentlig skjer i Nicaragua?

Statsviter Vegard Bye ankom Nicaragua for første gang noen måneder før revolusjonen i 1979, som fortsatt har en legendarisk status for venstresida i verden, og har besøkt landet jevnlig siden. Sandinistene vant da over det korrupte diktaturet til Anastasio Somoza, så kjempet de mot contras, paramilitære grupper finansiert av CIA på Ronald Reagans ordre. USA innførte også en økonomisk blokade mot Nicaragua for å undergrave det sandinistiske styret ledet av Ortega.

Sandinistene tapte valget i 1990. I opposisjon inngikk Ortega avtaler med kirka og høyresida, og før han vant presidentvalget i 2006, hadde han blitt en annen: en religiøs, velstående opportunist.

Etter å ha blitt boikottet av de økonomiske elitene på 80-tallet, ansatte Ortega folk for næringsorganisasjoner i rådgiverstillinger. Han etablerte et trepartssamarbeid mellom staten, arbeidsgiverorganisasjoner og fagforeninger, og minimerte konfliktnivået, men det var fabrikkene i frihandelssoner som profitterte mest på kompromissene.

– Sandinistbevegelsen er det ingenting igjen av i dag, sier Bye.

Landet utviklet seg også i autoritær retning. Amnesty International skriver i sine rapporter om brudd på menneskerettighetene, vilkårlige arrestasjoner og stenging av ikke-statlige organisasjoner.

En viktig kilde til å forstå Ortegas popularitet i denne perioden er hans økonomiske suksesser. Nicaraguas BNP økte med hele 74 prosent mellom 2006 og 2014, og utenlandske direkte investeringer, særlig i frihandelssoner, steg med 22 prosent årlig.

Men det mest imponerende var reduksjonen i fattigdom: I 2005, året før Ortega tiltrådte, levde over 48 prosent av nicaraguanerne i ekstrem fattigdom. I 2017 var denne andelen redusert til 20 prosent.

«Mine venner som fortsatt bor i Nicaragua, vil ikke bli sitert i norsk presse»

Landet nøt i denne perioden svært godt av utviklingsstøtta fra oljerike Venezuela. Men da Venezuela selv begynte å slite økonomisk, begynte også Ortegas skjøre kompromiss å rakne.

For å spare, foreslo Ortega i 2018 en trygdereform som ville øke egenandel og arbeidsgiveravgift, samtidig som trygdeytelser skulle reduseres. Studenter i flere byer gikk ut i protest mot det de oppfattet som korrupsjon i trygdesystemet. Flere grupper sluttet seg til, og over 300 personer døde i sammenstøt med sikkerhetsstyrkene.

– Fram til da var nicaraguansk politi et eksempel for respekt for menneskerettigheter, men i 2018 lot de seg bruke. Etter det ble politikorpset forvandlet til en drapsmaskin, sier Bye.

Bye mener det er vanskelig å støte på gode nyheter fra Nicaragua om dagen, men han har likevel funnet én: at Uraccan, det første interkulturelle universitetet i hele Latin-Amerika, suser og går.

Uraccan ble etablert på den karibiske kysten på 90-tallet, med mandat om å bevare lokale kunnskap og språk. Sammen med Oslomet utdanner de nå en stor gruppe doktorgradsstudenter.

Roy Krøvel er professor ved Oslomet og drivkrafta i samarbeidsprosjektet. Han forteller at det er begrensninger på ytringsfriheten og den akademiske friheten i Nicaragua: Det er vanskelig å være kritisk til regimet, og flere private universiteter er blitt lagt ned. Uraccan, som er blitt statlig, klarer seg derimot fint.

– Det har ikke vært noen innblanding i pensum fra myndighetens side, tvert imot er urfolksmandatet blitt styrket, sier Krøvel.

Uraccan blir nå helt gratis for studentene og regner med å få større budsjett fra staten, sier en kilde på Uraccan som ber om å forbli anonym.

Mine venner som fortsatt bor i Nicaragua, vil ikke bli sitert i norsk presse. Også Oslomet er forsiktig i sine uttalelser for å ikke sette studentene i fare.

Jørgen Yri, førsteamanuensis på Oslomet, besøkte Uraccan våren 2024. Han forteller om en vanskelig balansekunst.

– Åpenbart går landet i en autoritær retning, men målestokken vår er studentenes frihet til å forske og skrive, og vi har ikke hatt indikasjon på at de ikke kan gjøre det, sier han.

Det har lenge kommet spådommer om at Ortega skulle falle, men både Krøvel og Bye mener at regimet var vist seg å være mer robust enn det de fleste trodde.

Selv uten venezuelanske midler, sitter Ortega trygt. Presidenten nyter fortsatt støtte fra en del av befolkningen, både på grunn av de reelle tiltakene han har gjort mot fattigdom, og den revolusjonære legenden. Samtidig kontrollerer Ortega og kona stadig mer av statsapparatet, inkludert parlamentet.

I januar får vi trolig se nok et «enstemmig» vedtak for grunnlovssendingene som sementerer Ortegas og Murillos makt.