Glem «Skrik» – er en hvit bjørn med oppsperrede øyne vårt nye nasjonale ikon?

Om slikt kan måles i penger, er i alle fall Theodor Kittelsens «Kvitebjørn kong Valemon» en god kandidat. Da verket ble solgt for 36 millioner kroner seint i november, var det rekord: Så mye penger hadde ingen brukt på kunst i et norsk auksjonshus noensinne.

Hvordan skulle dette forstås? Like før budrunden hadde auksjonarius erklært Kittelsens motiv for «kanskje det norskeste og for mange det aller mest kjente (…) i hele vår kunsthistorie».

Om dét stemmer, skylder den nye eieren flere enn Kittelsen en takk.

Brus og en stiv bjørn

Gjennom årene har motivet vært å se på både frimerker og søtsaker – bjørnen og kongsdattera prydet den en gang populære Eventyrbrusen.

Historien fikk et nytt løft gjennom filmatiseringen i 1991, hvor Maria Bonnevie spiller prinsessa og Jack Fjeldstad er å se i Valemons hårete skikkelse. Vår avis kunne på premieredagen 12. desember 1991 melde at filmen stort sett var god, med unntak av spesialeffektene – «særlig er isbjørnen stiv og mekanisk».

Året etter trådte Sissel Kyrkjebø inn i rolla: Under avslutningsseremonien til vinter-OL i Albertville seilte hun inn på en isbjørn laget av is. Kyrkjebø sang, Jan Garbarek spilte sax, og bak bjørnen fulgte halvparten av et vikingskip og en hel vikinghær i rustning og skjold.

Ikke Askeladden, altså, ei heller en hulder – men Kvitebjørn. Var det her frøet ble sådd?

Auksjonsrekorden vitner uansett om at dette er et svært folkekjært motiv, mener kurator for Nasjonalmuseets grafikk- og tegningssamling Møyfrid Tveit. Museet hadde ikke hatt mulighet til selv å by på bildet fra 1912.

– Men det er lov å drømme seg tilbake til tidlig på 1900-tallet, da private samlere kjøpte verk og donerte til museets samling.

Den nye eieren er taus

Nasjonalmuseet kjenner ikke til hvem den nye eieren er, forteller Tveit.

– Det tyder vel dessverre kanskje på at verket ikke kommer til en samling som vil være tilgjengelig for alle.

Museet har derimot en tidligere utgave av motivet fra 1906, trykket i en eventyrbok fra 1907, som kan ses på forespørsel i studiesalen. Det var vanlig at Kittelsen lagde nye fargeversjoner av populære motiver.

– Han gjorde det samme med «Pesta» og «Nøkken». Bildet av «Kvitebjørn kong Valemon» som nylig ble solgt, er tegnet med blyant, akvarell, fargeblyant og litt kull. Det var da han brukte denne blandingsteknikken, at han var på sitt beste som kunstner.

Tegningen ble laget som illustrasjon til eventyret med samme navn, og det var Peter Christen Asbjørnsen selv som spurte ham – på Erik Werenskiolds anbefaling.

– Han var ung og ønsket å bli maler. I München, hvor han hadde bodd i flere år, var illustrasjonskunsten rik og populær. Kittelsen grep oppgaven med stor iver.

Et av de første han illustrerte, var «Askeladden som kappåt med trollet». Den var så grøsselig at Asbjørnsen ikke ville bruke den – og Kittelsen måtte lage en litt mildere versjon.

Han fortsatte å illustrere folkeeventyrene livet ut, forteller Tveit.

– Det viste seg at Kittelsen var den ideelle illustratør til eventyrene. Werenskiolds troll var godmodige og godslige, mens Kittelsens tegninger bar preg av hans mer burleske og groteske fantasi.

«Jeg liker ikke å si det, men Walt Disney og Beauty and the Beast – det er det ­samme eventyret.»

— Jorunn Vandvik Johnsen, forfatter

Fortelleren dro til Amerika

Asbjørnsen og Moe, Bonnevie, Kyrkjebø og ikke minst Kittelsen, altså: Alle har de sin del av æren for at eventyret om Kvitebjørn og kongsdattera fortsatt lever. Men den kanskje viktigste av dem alle blir ofte glemt.

– August Schneider, sier Erik Henning Edvardsen, forsker ved Ibsen Museum & Teater.

– Han var en lovende kunstmaler, og han hadde en onkel som var distriktslege i Setesdal. Schneider reiste ofte opp dit for å tegne.

Asbjørnsen fattet interesse for den unge kunstneren, og i 1870 inviterte han Schneider til å illustrere et knippe eventyr. Mens han ventet på å få tekstene i posten, dro Schneider til Setesdal – og der kom han ved en tilfeldighet hjem til en av dalens store fortellere: Thore Aslaksdotter. Hun fortalte «Kvitebjørn kong Valemon».

Alt i 1844 hadde Asbjørnsen og Moe gitt ut en annen versjon av eventyret under tittelen «Østenfor sol og vestenfor måne». Men da Asbjørnsen fikk Aslaksdotters versjon i hende, ble han begeistret.

– Hadde det ikke vært for Schneider, hadde vi ikke hatt denne nedskrivingen. Aslaksdotter dro seinere til Amerika. Det er ­denne versjonen som er blitt stående, sier Edvardsen.

La oss ikke bli knall-patrioter

Ikke alle ble like begeistret da de første eventyrene kom i skriftlig utgave. Da Asbjørnsen og Moe utga sine folkeeventyr på første halvdel av 1840-tallet, var det til stor skepsis fra norske lesere: I essayet «Eventyrene våre» skriver Sigurd Hoel at «fullstendig rådvillhet preget oppfatningen blant norske kritikere».

Folk ble sinte, norsklærere advarte mot dem – det tok tid før det ble stuereint å ha slikt i hylla. Men selv har ikke Hoel «den ringeste tvil»: «Dette er det norske litterære verk fra de siste hundre år som har hatt den mangfoldigste og den største samlede betydning.»

Likevel, skriver Hoel, får det være måte på: «La oss ikke bli knall-patrioter heller.»

Skal vi tro Jorunn Vandvik Johnsen, er det ingen grunn til dét. Sammen med Henning Østberg har hun skrevet boka «Fra Eros og Psyche til Kvitebjørn kong Valemon» (2018), hvor hun redegjør for hvordan den greske myten finnes i eventyr i både Europa og India.

Eventyret tilhører ikke én nasjon, sier hun:

– Det er den mest internasjonale diktningen vi har. Over hele Europa hadde man eventyr med dette temaet: en forhekset prins som blir til et dyr.

Den første nedskrevne versjonen de fant, er «Det gylne eselet» fra Roma rundt år 160 evt. – som handler om en som forvandles til et esel. Enda tydeligere er likheten med det franske eventyret «Skjønnheten og udyret».

Kanskje er det nettopp derfor eventyret om kvitebjørn stadig er blitt brukt for å representere Norge utenlands: Alle kjenner det.

– Jeg liker ikke å si det, men Walt Disney og «Beauty and the Beast» – det er det samme eventyret.

Rasker med seg gullet

I 2022 ga den folkekjære forfatteren Maja Lunde ut en ny versjon av eventyret i bokform. Andre juledag kommer en animasjonsfilm basert på boka på kino, med nyskrevne låter av Odd Nordstoga – norskere blir det knapt.

«Kvitebjørn kong Valemon» var forfatterens favoritteventyr som barn – særlig husker Lunde øyeblikket hvor kongsdattera lyser opp Valemon med et stearinlys.

– Jeg husker den sterke følelsen av at alt håp var ute. Det grep meg veldig, sier Lunde.

– Men som jente syntes jeg også det var fint å lese et eventyr med en sterk kvinnelig hovedperson. Dem er det ikke så mange av.

Lunde er ikke så sikker på at eventyret er like godt lest i dag.

– Skal vi holde folkeeventyrene våre levende, krever det at vi gjenskaper dem og lager våre egne versjoner. Det er det vi prøver å gjøre, sier Lunde.

– Vår fortelling handler i større grad om grådighet og å ta vare på naturen.

«Som jente syntes jeg det var fint å lese et eventyr med en sterk kvinnelig hovedperson.»

— Maja Lunde, forfatter

– I slutten av eventyret rasker prinsessa og Valemon med seg alt de kan finne av gull?

– Det gjør de ikke i slutten av mitt eventyr, ler Lunde.

– Gullet i min fortelling er natur og kunnskap. Uten å avsløre slutten kan jeg si at jenta ikke blir prinsesse, men får en viktigere jobb.

Men i det dyrebare Kittelsen-bildet er det nettopp en krans av gull kongsdattera fikler med på bjørnens rygg. Gullet hadde nok stor appell da det ble fortalt blant vanlige folk som sleit for føden, påpeker Erik Henning Edvardsen.

– Det underjordiske folket samler verdier som bevares inni fjellet. Og når du har vunnet, er en del av premien at du får bære med deg så mye glitter og gull som mulig er, sier Edvardsen.

– Det er drømmen om den lette gevinsten – hadde jeg bare hatt en gullklump.

I eventyret er enden god, altså: «Kong Valemon og kongsdatteren og alle bryllupsfolkene fór tilbake til slottet, og tok med av gullet og pengene til trollkjerringa, alt det de kunne føre». Og hva er vel norskere enn det?