Jula nærmer seg, og jeg har begynt å kjenne på et sterkt vemod, et vemod rundt hva som var, men ikke lenger er. For det har jo blitt sånn at man knapt åpner sosiale medier før feeden melder om dødsfall av venner, kollegaer og musikere man har hatt nære eller mer perifere relasjoner til. Det nærmest «køer» nå, og jeg kan ikke være alene om å merke at det gjør noe med en.