Alice Oswalds «Minnesmerke» om Iliaden åpner med en erindring, men glemselen hviler også tungt over diktverket.
Kaja Schjerven Mollerin
Kamp: Konfrontasjon mellom Akillevs og Agamemnon i Giovan Battista Gaullis maleri fra omkring 1695. Foto: Wikimedia Commons
Iliaden gjør det umulig å se forbi voldens og dødens realitet,» sa den britiske klassisisten og oversetteren Emily Wilson i forrige utgave av Bokmagasinet. Det er sant. Men hvorfor er det sant? Hva er det i sangen om Troja – Ilions by – som bringer frem denne realiteten?
Diskusjonen om virkelighetslitteratur har gått seg helt vill.
Kristina Stoltz (Forfatter)
Lykke til: Det er lett å miste tråden når autofiksjonen diskuteres. Illustrasjon: Bedinek/Wikimedia Commons
Debatten om virkeligheten i fiksjonen og de etiske problemene som kan være forbundet med å skrive skjønnlitteratur, ruller og går for full kraft i den danske offentlighet. Diskusjonen begynte tidlig i høst med utgivelsen av Thomas Bobergs roman «Insula», som beskriver en forfatter og hans families tilflytting til en liten, ikke-navngitt øy i provinsen. Romanen, som ble skamrost av kritikerne, og som jeg har skrevet om her i avisa, førte til en shitstorm blant beboerne på den øya der Thomas Boberg hadde bodd i en årrekke og stadig holder til. Beboerne følte seg uthengt og misbrukt som materiale i en bok som de ikke betraktet som en roman, men et portrett av virkeligheten.
– Gratulerer med utmerkinga som månadens poet! Kva rolle spelar poesien i livet ditt?
– Takk! Det var ei gledeleg overrasking. Eg er veldig glad i poesi, hovudsakleg som lesar, men i periodar lid eg også av skriving. Over tid har eg skaffa meg ei betydeleg mengd diktbøker. Vel å merke er det ikkje alltid så lett å få auge på dei blant dei andre bøkene, du veit, sidan diktsamlingar er relativt smale.
– Når og kor (og korleis) skriv du dikt? Om morgonen, på natta? Med penn og papir eller pinne i sanden? På mobil eller post-it-lappar?
– Eg skriv dikt på tysdagar! I det minste kjennest det sånn. Eg vekslar mellom å skrive med penn og papir og på pc/mobil. I tillegg skriv eg i draume (ikkje i søvne). Dessverre er det forbode å smugle ut dikt frå draumeland. Ved overtramp blir diktet forvist til hukommelsens ubønhøyrlege kvistkuttar.
– Diktet er ei samanstilling av ein uforklart tittel og ei intens scene frå, ikkje kvardagslivet, men frå førebuinga til «den store anledningen». Juryen vil ikkje snevre inn tolkinga av tittelen, men eg dristar meg likevel til å spørje om du kan ymte noko om samanhengen mellom tittel og dikt?
– Filler’n, der rauk mystikken. Tittelen er ei omskriving av ei linje frå eit dikt av Jack Kerouac: «[...] og arresterte meg / forbi hjertet mitt / var for stort». Samanhengen er nok verre å forklare. Men tanken er ei dobbel tyding: Å bli arrestert fordi hjartet sviktar er absurd. Biletet er meint å vekke nysgjerrigheit og interesse. Samtidig kan det bety ein svikt og/eller eit svik? Fordi hjartet er eit vanleg symbol på kjærleik.
– I diktet blir omverda slukt opp i ein malstraum, medan dei to personane som utgjer vi-et, blir ståande andlet til andlet utan å kjenne kvarandre att. Det er slåande kor nære dei verkar å vere, og kor langt ifrå kvarandre dei kjem?
– Det var så slåande godt skildra og sett, at eg ikkje har noko meir å tilføye!
– Juryen kallar det eit «surrealistisk situasjonsbilete», og nemner diktarar som Boris Vian og Svava Jakobsdóttir. Er surrealismen ein tradisjon du kjenner deg heime i? Har du eventuelt andre inspirasjonskjelder?
– Flotte diktarar! Vanskelege spørsmål! Eg anar ikkje kva eg skal seie til det. Å ramse opp inspirasjonskjelder fryktar eg blir namedropping. Eg har nok likevel forkjærleik for det biletskapande, og for mektige, uventa og rare vendingar. Og så kan eg ikkje undervurdere Diktkammerets påverknad. Eg vaks opp der. Det er heilt sant.
Månendens diktMånadens dikt
Jack ble arrestert fordi hjertet hans sviktet
Elisabeth Krokstad
da vi sto side om side på kjøkkenet uten å si noe mens vi laget mat til
den store anledningen og skumpet borti hverandre for hver skuff og
skap vi åpnet men vi sa ingenting og vi så ikke på hverandre da vi
danderte hver vår rett på anretningsbordet og brettet servietter på
hver vår kant og gjestene var i ferd med å ankomme idet en stor
malstrøm oppsto på kjøkkengulvet men vi gikk bare rundt den mens
den vokste og vokste og tok med seg sølvtøyet og de fineste
asjettene og krystallglassene og gjestene lot som ingenting og
utbrakte en skål mens de i stillhet undret seg over ståket de hørte
men før de visste ordet av det ble de sugd med i malstrømmen til alle
rom var rensket og alt vi eide og alle vi kjente hadde opphørt å
eksistere i et uendelig stort gap som vi sto på hver vår side av men
selv om vi endelig sto ansikt til ansikt var avstanden så stor at vi ikke
