En dag i 2019 dro jeg på middag til en venn i sentrum av Aleppo. Han hadde bodd der gjennom hele krigen, og nå hadde situasjonen normalisert seg etter at Assad-regimet gjenvant kontrollen med sin skånselsløse maktbruk og støtte fra Hizbollah, Iran og Russland. Likevel husker jeg at han advarte, allerede den gangen, om at slaget ikke var over. «Det kan hende de angriper igjen snart», sa han om islamistgruppene som på dette tidspunktet var fordrevet til Idlib-provinsen, noen mil unna. «De er blitt veldig sterke nå, med støtta fra Tyrkia.»