Erika Fatland

Sjøfareren. En reise gjennom ­Portugals tapte imperium

Kagge Forlag 2024, 707 sider

Tjueni land. Tre år. Erika Fatlands seneste ferd, gjennom restene av fenomenet hun kaller «verdens første globale imperium», har krevd en innsats som imponerer. Hun har for lengst demonstrert at hun er en modig reisende som i forfatterskapets tjeneste på ingen måte går av veien for å sette seg i vanskelige situasjoner: Som sosialantropolog har hun særlig kompetanse på Russland, og i «Sovjetistan» (2014) reiste hun i «stan»-landene som var del av Sovjetunionen. I «Grensen» (2017) fulgte hun Russlands rekordlange grense. I «Høyt» (2020) besøkte hun Himalaya.

I en tid som er blitt stadig mer oppmerksom på hvem som forvalter historien, hviler det noe smått gammelmodig over Fatlands virksomhet: I 2024 er reising rett nok for lengst blitt hverdagskost her til lands, men å rapportere hjem om opplevelser langt borte innebærer flere mulige fallgruver nå enn tidligere. Vi skal uansett være glad for at noen holder tradisjonen for reiseskildringer i hevd, for behovet for å lære om en større verden enn vår egen er minst like stort som før, og sjangeren er på sitt beste både perspektivutvidende og medrivende. Med sin understrekning av Europas kolonier og den mørke slaverihistorien som fulgte dem, nærmer «Sjøfareren», høstens Fatland-­utgivelse, seg dessuten et av samtidens mest omtalte temaer.

I «En reise gjennom Portugals tapte imperium», som undertittelen lyder, har forfatteren overgått seg selv når det gjelder geografisk forflytning: Av de 29 landene hun altså besøkte i sin jakt på fortiden i nåtiden, endte hun med å skrive om 20. Også de historiske rommene hun oppsøker i globaliseringsfortellingen sin, er enorme: I boken som er oppkalt etter Henrik Sjøfareren, den portugisiske prinsen som på 1400-tallet ga støtet til landets aggressive ekspansjon, beveger hun seg stadig frem og tilbake mellom samtiden og tidligere århundrer.

Utgivelsen er organisert som en ferd fra en spansk havneby og nedover langs vestkysten av Afrika og deretter videre til stormakter som India, Indonesia og Japan. Etter å ha fortsatt til Brasil avslutter forfatteren bokens hjemreise på Asorene, øygruppen som er blant de ytterst få erobrede områdene som den dag i dag er portugisisk og fortsatt vitner om den verdensmakten det lille landet sør i Europa var.

Fatland forflytter seg med kjøretøy og fly, men denne gang reiser hun i hovedsak med båt. Også skildringene hennes av livet til havs, blant sjøfolkene hun drar i selskap med, byr på innsikter i en for meg fremmed verden – og er blant tekstens mer engasjerende.

«Jeg må disiplinere meg for å forbli om bord.»

I likhet med mye reiselitteratur lider «Sjøfareren» likevel under mangelen på en motor. Bokens lite forpliktende ramme åpner for at forfatteren kan fylle den med bortimot hva som helst, og «litt av hvert»-preget er påtrengende i den «mosaikk av fortellinger om levde liv» hun presenterer. Fatland veksler jevnlig mellom å skildre selve reisen og det hun ser og opplever underveis, å gjengi korte intervjuer med det tilsynelatende endeløse antallet mennesker hun møtte på ferden, og å foreta fortettede tilbakeblikk på historien. I bakgrunnen løper stedenes forhold til Portugal som en rød tråd. Erobrernes brutalitet kommer klart frem, men iøynefallende nok har personene hun treffer, slett ikke bare negative ting å si om kolonimakten.

Natur så vel som kultur får plass, og spørsmål om religion, mat og språk står, på reisesjangerens vis, sentralt. De stadig nye landene, menneskene og fortellingene Fatland introduserer, bidrar imidlertid til at opplevelsen av boken etter hvert nærmer seg det utmattende: I en viss forstand er «Sjøfareren» en historie leseren må begynne på om igjen og om igjen. De fleste av de 25 hovedkapitlene markeres da også med et kart over en ny region og opplysninger om Portugals nærvær i den.

Persongalleriet er sjeldent omfangsrikt, men at fortelleren springer fra den ene til den neste, gjør at man knapt blir kjent med menneskene. Den geografiske og tematiske variasjonen til tross får fremstillingen noe monotont over seg. Mange av blikkene bakover i historien oppleves, med sin oppramsing av herskere og konflikter, som særlig seige. Fatland bruker mye plass på de tallrike lokale hjelperne sine, men den driftige skribenten skal samtidig ha ros for at hun har fått alt fra fattigfolk til nobelprisvinnere, fra spåkvinner til tidligere statsministere, i tale.

Ting som virkelig fester seg, sier de likevel for sjelden. Heller ikke tekstens «jeg», som er tydelig til stede, men forblir nokså upersonlig, utmerker seg i så måte: Den Fatland som opptrer på sidene, observerer og beskriver langt mer enn hun reflekterer, og gir ikke inntrykk av at noe avgjørende står på spill for henne utover at hun liker å reise og fortelle om det hun opplevde, på trykk. «Sjøfareren» har i liten grad det friere essayets kjennetegn. Forfatteren skriver solid norsk, og setningene flyter som de skal, men hverken språklig egenart eller slagferdighet er fremtredende.

Det sier seg selv at å skulle skildre så mange land både samtidig og historisk – og gi form til alt stoffet – er en voldsom utfordring. Fra et leserståsted virker de 707 sidene Fatland har brukt på saken (litteraturlisten utgjør bare drøyt fem av dem, sluttnotene tre), som både for mange og for få. Jeg må disiplinere meg for å forbli om bord. Samtidig sitter jeg ved endt tur igjen med følelsen av å ha blitt druknet i navn og fakta på en måte som gjør det vanskelig både å beholde oversikten og å huske mye. Mang en detalj slår meg dessuten som intetsigende («Mae Celina tok en slurk av vannglasset, og jeg benyttet anledningen til å smette inn et spørsmål.»).

For ofte tar jeg meg i å tenke at det forfatteren skriver, uten problemer kunne ha vært byttet ut med noe ganske annet. Muligens er det med på å antyde at et så gigantisk prosjekt som å reise gjennom et imperium som har strukket seg over fire verdensdeler, rett og slett er vanskelig håndterbart innenfor rammen av én bok dersom resultatet skal bli tilstrekkelig utbytterikt, nyansert og underholdende også for leseren.