Kodeord poesi
Inn i maskinfabrikken.
Til min 25-års dag ble det lagt fem tidlige utgaver av Victor B. Andersen’s maskinfabrik, et dansk, tverrkunstnerisk tidsskrift, på gavebordet. Jeg kjente ikke til det fra før, så jeg måtte ta en telefon til min korrespondent fra kontinentet, forfatteren Martin Glaz Serup, for litt mer intel om prosjektet. Hva er Maskinfabrikken, som det kalles i dagligtale. Hvem er toneangivende? Hva har det betydd for dansk kunstnerisk og litterært miljø? Spørsmålene er mange!
Spør man om hvorfor Maskinfabrikken utgis, skal man heller spørre om hvorfor den landskjente maskinfabrikanten Victor B. Andersen har vært inspirator og blekkhus for utgivelsen av tidsskriftet? Victor bor for tiden i et sommerhus i Roma, og sitter hver dag og soler seg på benken i Borghesehagen med sine romerske venninner, ifølge bladets egen presentasjon. Vi teller 81 utgaver av Maskinfabrikken siden halvfjerdsene – med alt fra Nancy Pelosi, Dronning Margrethe og Henrik Nordbrandt på forsiden – og slik vil det fortsette «mens Grønland smelter». Voldsomt!
Hver utgave er et kaleidoskop av innsendte tekster og funnet bildemateriale. Tekster i maskinskrevne bokstaver eller i dikterne, forfatterne og billedkunstneres egne håndskrifter. Kollasjer og tegninger. Komponert med ett eneste kriterium om at leseren ikke skal kunne vite hva som kommer på neste side. Alltid i sort/hvitt, minst 160 limfreste sider. Gjennomgående A4. Formatet, som innholdet, minner om et annet avantgarde-tidsskrift, The New York Spanner, riktignok fra senere på 1970-tallet. Kanskje hadde de amerikanske kunstnerne tatt turen over Blåmyra og plukket opp en ting eller to?
«Spørsmålene er mange!»
Uansett: Victor B. Andersen er altså en fiktiv karakter, en rekvisitt i bladets mytologi. En respektert og kravstor mann som er overbevist om at enhver skoghogger med glede vil felle et tre hvis det skal brukes til Victor B. Andersen’s maskinfabrik. Ja, dette er virkelig verdt å kutte ned trær for!
Victor B. Andersen høres ut som den alideelle kafégjest. For det er nemlig Victors alias, billedkunstneren Kenn André Stilling, også tidsskriftets hovedredaktør og ankermann, som står bak de første parisiske kafeene i Danmark. Café Sommersko, Café Dan Turèll og Café Victor så dagens lys samtidig som tidsskriftet. Og hva har bladet og kafeene til felles? De har alle mange småretter! Stillings kafeer er blekkas utsalgssteder, og åsted for slippfester, utstillinger og diktopplesninger. Og for Victor B. Andersens Hæderslegat, som deler ut 50 flasker god champagne (pluss 20 til å drikke på selve dagen) til mottakere som Inger Christensen, Per Højholt og Klaus Rifbjerg.
Kafeene, som tidsskriftet, har blitt sentrum, økosystemer, møteplasser i dansk kulturliv. Og som det står i nummer 14 fra 1983: Enhver revolusjon begynner med kniv og gaffel! Hjemme hos meg er regelen som følger: Når noe kommer inn i bokhylla, så må noe ut. Og siden Maskinfabrikken var en så frisk oppdagelse (utmerket gave!) at jeg vil tegne abbo, erstatter Maskinfabrikken interiørbladene omtalt i forrige spalte, nå til salgs på Tonsenhagen loppis. Så jeg sier som Victor B. Andersen: Man har godt av å se alt litt ovenfra – eller fra blindsoner i biler uten stukkatur som er fylt med dinglende bamser i førerhusene!