Er velferden virkelig dødsdømt?
Vi har fått en tverrpolitisk fortelling om velferdsstatens undergang. Hvor kommer den fra?

En resignasjon brer seg over landet vårt – en velferdsresignasjon. Den kommer i flere ulike former og uttrykk fra flere steder på samme tid: i politikken, i mediene og i rettssalen. Det var den vi hørte da helseminister Ingvild Kjerkol for snart to år siden uttalte at hver og en av oss må ta mer ansvar for å planlegge vår egen alderdom. Det er den vi hører når VGs Shazia Majid skriver i en kommentar om eldrebølgen og krisa i kommuneøkonomien at «velferdsstaten slik vi kjenner den, står for fall». Og det var den vi hørte for litt siden i Hordaland tingrett, da advokat Carl Aasland Jerstad på vegne av sin klient krevde 40 millioner kroner i erstatning etter en skade som oppsto under fødsel, blant annet begrunnet i at «fremtiden for gratis velferdsytinger er usikker», som det sto referert i Bergens Tidende.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent