Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Ved veis ende

Å lese virkeligheten

Til minne om Poul Behrendt (1944–2024).

Litteraturforsker: Poul Behrendt fotografert i Oslo i 2012, i anledning en paneldebatt om Knausgårds "Min kamp". Foto: Christopher Olssøn

I fjor høst publiserte den danske litteraturforskeren Poul Behrendt sin aller siste bok, et storverk om filosofen Søren Kierkegaard. I hjemlandet ble den allsidige og maurflittige forfatteren særlig kjent for bøker som «Bissen og dullen» fra 1984, en studie av 68-generasjonens uavklarte forhold til foreldreautoriteter, samt tobindsverket «Djævlepagten» fra 1997 om forfatteren Thorkild Hansens dagbøker.

Her hjemme er Behrendts navn dog uløselig knyttet til den akademiske resepsjonen av Karl Ove Knausgårds «Min kamp»-serie. Som kjent har nesten alle skriveføre nordmenn ment noe om de bøkene, men på universitetene er det Behrendts analyser professorene henviser studentene til hvis de skal skrive oppgave om Knausgård. Om det nå er «nærværseffekten», «skam som plotskaber» eller klargjøringer av begrepet «autofiksjon»; Behrendt var tidlig ute med å sette ord på det spesielle og nyskapende ved den norske forfatterens romanverk. Hans suverene nærlesninger av det 3600-sider store bokverket er preget av dyptpløyende detaljstudier og et nesten umenneskelig overblikk. I en tid da Knausgård-forskningen blir mer og mer internasjonal og litteraturvitenskapelig forskning – også den om norsk litteratur – stadig oftere formuleres på engelsk, er det tankevekkende at det er Behrendts bok «Fra skyggerne af det vi ved. Kunst som virkelighedsproduktion» fra 2019 som regnes som et referanseverk til forståelsen av «Min kamp».

Behrendt hadde en god porsjon journalistisk teft og ingen problemer med å formulere seg så også folk flest kunne forstå ham. I en kronikk i Politiken sammenlignet han «Min kamp» med en brostein som hadde knust modernismens glassfasade – altså det strenge skillet mellom autonom tekst og empirisk forfatter – og nå strømmer det frisk luft inn i butikken: «Ruta er knust. Autofiksjon har kommet for å bli», skrev han.

Originaliteten i Knausgårds prosjekt hadde Poul Behrendt de beste forutsetningene for å gripe: I 2006 utkom den legendariske litteraturstudien «Dobbeltkontrakten», der han i en rekke nærlesninger av samtidslitteratur viser hvordan forfattere som Claus Beck-Nielsen og Peter Høeg bevisst tilslører skillet mellom fiksjon og virkelighet. Det sier noe om begrepets tiltrekningskraft at boka etter noen år ble utsolgt fra forlaget. Og det sier en god en del om Behrendts utrettelige arbeid med sine tekster – og hans stolthet over et begrep som hadde blitt et slags varemerke – at han i 2022 gjenutga boka i en sterkt revidert, over flere strekk nyskrevet versjon av originalen. Under betegnelsen «Dobbeltkontrakten 2.0.»

Selv ble jeg kjent med Poul da Norsk kritikerlag høsten 2012 inviterte ham, Ebba Witt-Brattström og Tom Egil Hverven til en panskandinavisk Knausgård-lesning under overskriften «Dansken, svensken og nordmannen leser «Min kamp»», en kveld der nasjonale mønstre i resepsjonen for alvor ble tydeliggjort. Poul avslørte seg denne kvelden også som en begeistret bruker av den Karl Ove Knausgård-bibliografien jeg hadde lansert samme år, og det ble starten på et fruktbart samarbeid som etter hvert utviklet seg til et vennskap. Poul utviste en arbeidsglede og entusiasme som var svært smittende, og hans detektiviske tilgang til litteraturen avfødte mange av den typen referansespørsmål som vi bibliotekansatte setter aller størst pris på.

Pouls nysgjerrighet brakte ham dessuten til steder de færreste forskere ville ha oppsøkt. Uforglemmelig i så henseende er vår felles roadtrip til Sørlandet høsten 2016, der vi takket være Pouls pågangsmot og sprudlende gode humør ble visst rundt i den ene «Min kamp»-kulissen etter den andre, av blide sørlendinger som lenge hadde lurt på hvorfor ingen nordmenn hadde turt å ringe på døra deres.

Tirsdag ble Poul Behrendt begravet på Assistens kirkegård i København, kun femti meter fra Søren Kierkegaards gravsted.