I Bethesda, en av den amerikanske hovedstadens rike forsteder, bor Thomas Frank midt blant dem han forakter. Den selverklærte venstrepopulisten åpner døra til et brunt murhus, omgitt av en stor hage med høye trær i høstfarger. Rundt ligger andre eneboliger, det ene huset flottere enn den andre.

Frank beskriver bosituasjonen sin omtrent som et sosialantropologisk forskningsprosjekt. Han kan ikke si noe fornuftig om de menneskene han undersøker, uten umiddelbar nærhet til dem.

– Det er ikke noen annen måte å gjøre det på. Du må bo her, sier han.

I den lyse stua står en rød sofa han nylig fikk fraktet hit fra barndomshjemmet i Kansas. Langs veggene står bøker om Franklin D. Roosevelt og amerikansk populisme.

Herfra følger Thomas Frank kampen om hvem som skal innta det amerikanske presidentpalasset, som ligger bare noen kilometer lenger sør. Det han ser, minner han stadig mer om det fenomenet han selv har skapt seg en karriere ved å skrive om: Demokratenes flukt fra arbeidervelgerne og venstrepolitikken nettopp Roosevelt en gang representerte.

– Du frykter Demokratene og Kamala Harris nå gjør samme feil som før?

– Ja, den samme som de alltid gjør. Nå er det på en måte Hillary Clinton en gang til, sier han og synker enda litt lenger ned i sofaen.

– Men Harris er mye bedre enn Clinton, altså. Og jeg skal stemme på henne.

På stedet hvil i 20 år

I boka «Whats the Matter with Kansas» skriver han om hvordan Demokratene ble et parti for de rike og høyt utdanna, mens Republikanerne tiltrakk seg stadig større deler av arbeiderklassen.

Den kom ut i 2004. Tjue år seinere er utviklingen fortsatt den samme. Ifølge Frank ble den ikke minst forsterket av at Barack Obama under finanskrisa i 2009 valgte å redde Wall Street og ikke vanlige folk.

I 2024 viser fortsatt målinger at støtta til Republikanernes Donald Trump øker blant velgere med lav inntekt og lav utdanning: også blant svarte og latinos.

Franks forrige bok «The People, no» var et forsvar for populisme – og et forsøk på å vise at ordet og tradisjonen opprinnelig kom fra en demokratisk amerikansk venstrebevegelse på 1800-tallet, før begrepet utover 1900-tallet ble tillagt autoritære hensikter.

Franks mål var å vise at Demokratene bør omfavne en populistisk arv som vektlegger økonomisk framgang for landets arbeiderklasse, slik for eksempel politikeren Bernie Sanders har vært en sentral forkjemper for.

Og Harris-kampanjen startet lovende. Hun valgte præriepopulisten Tim Walz som visepresidentkandidat, og lot nettopp Sanders og Alexandria Ocasio Cortez få taletid på Demokratenes landsmøte.

Men så har noe skjedd. I løpet av valgkampen har Harris lagt ut på vandring mot høyre. Hun er på sjarmoffensiv overfor Wall Street og tar imot store donasjoner fra kryptoindustrien i Silicon Valley.

– Og nå driver Harris valgkamp med Liz Cheney! utbryter Frank.

Cheney er datteren til USAs tidligere visepresident Dick Cheney, lenge en av republikanerne som demokrater hatet mest, men som i dag omfavnes på grunn av deres felles motstand mot Trump.

– Dette er alltid Demokratenes svar: «La oss strekke ut en hånd til respektable republikanere!», sier Frank.

Sånt forsterker støtta fra rike forsteder som Bethesda. Og det sørger for at Demokratene alltid samler inn mer penger enn Republikanerne.

– Men det løser ikke det større problemet: at de skal være et venstreparti, men stadig taper arbeiderklassevelgere. Og det er et stort problem. Dette vil bety døden, sier Frank.

Savner realitetsorientering

På kontoret til Thomas Frank henger bilder av slaverimotstander John Brown og en illustrasjon der «populisme» framstilles som en ond kjeltring som er i ferd med å knivstikke noen stakkars kapitalister.

Når han ikke sitter der og skriver bøker, er Frank gjerne ute i blomsterbedet. Det blir så fint til våren, sier han. Huset kjøpte han og kona da prisene raste under finanskrisa i 2009.

– Som en av Obamas rådgivere sa: Aldri la en god krise gå til spille!

Det krever nemlig en hel del å komme seg inn i på boligmarkedet her i Bethesda. Byen Washington og delstaten Virginia, med sin nærhet til USAs politiske makt, har noen av landets rikeste nabolag.

«Meritokratiets sentrum», kaller Frank det. Et sted der liberale amerikanere «tror de er rike fordi de er så bra mennesker», mens virkeligheten er at bankkontoene deres fylles av skattebetalernes penger, gjennom jobber i sektorer som overøses med offentlige kontrakter – som våpenindustrien.

Her er nabolagene fylt opp av lobbyister, og en intellektuell klasse helt frakoplet den materielle elendigheten som preger mye av det vaklende imperiet.

– Folk her aner ikke hvordan livet er for folk i resten av Amerika, sier Frank.

– Men fikk ikke mange seg en realitetsorientering da Trump vant i 2016?

– Det varte i så fall i omtrent fem minutter. Før de bestemte seg for at Trumps seier bare skyldtes rasisme eller Russland.

Han mener at det etter 2016 oppsto en enstemmighet i den intellektuelle liberale klassen i USA der det «bare var lov til å forklare trumpismen med rasisme».

Det sørget for at sånne som Frank – som mener Trump også må forstås som en reaksjon på tiår med nyliberalisme og virkelighetsfjerne eliter – slipper sjeldnere til i mediene.

– Jeg får skrive for Le Monde Diplomatique i Europa, men ikke her, ler han.

Halvhjertet Harris

Ifølge Frank har årene med president Joe Biden delvis vært et forsøk på å bryte ut av den onde sirkelen.

– Biden er den eneste demokraten som har prøvd på noe smart. Han har brukt masse penger for å styrke industrien i USA, han gjorde et utrolig framstøt overfor fagforeninger og har håndhevet antitrust-reguleringer. De har dømt Google! De vil bryte opp Google! Det er så bra!

Antitrust-lovene dreier seg om å unngå monopoler og karteller i det amerikanske markedet.

Frank mener Bidens arv har blitt tilsmusset av inflasjonen og av presidentens alder. Nå tror han det spøker for den økonomisk populistiske agendaen.

– Bidenisme er en slags «ny-­rooseveltinisme», et lite steg, men i riktig retning. Men jeg tror det vil være glemt veldig snart. Jeg tror ikke Harris, som er støttet av Silicon Valley-typer, er interessert i noe av dette. Jeg tror det vil ta slutt om Harris vinner. De vil fase det ut.

«Dette er alltid Demokratenes svar: ‘La oss strekke ut en hånd til respektable ­republikanere!’»

— Thomas Frank

– Men vi kan ikke vite det ennå? Det kan være hun blir bedre enn vi frykter?

– Ja, kanskje viser det seg at hun er fantastisk, en Bernie Sanders-type. Vi vet ikke. Men det er etter hvert mange indikasjoner på at hun ikke er interessert i disse tingene.

Frank mener Harris var et friskt pust, at hun er en god taler og «veldig smart». Men at hun bare er virkelig lidenskapelig opptatt av to ting:

– Hun er god når hun snakker om abort. Veldig god. Den andre er når hun snakker om Trump og hans autoritære tendenser. Men hun virker ikke interessert i sine egne økonomiske forslag, som er ganske halvhjertede.

En kjedeligere Trump

Frank frykter denne utviklingen nå åpner døra til Det hvite hus for Trump igjen. I 2016 var han en av dem som tidlig så den populistiske krafta i New York-milliardærens fortelling om et USA skadeskutt av frihandelsavtaler og liberale eliter. Men heldigvis, vil han si, virker ikke Trump lenger så interessert i økonomisk populisme.

– Trump har nå satt bort alt sånt til J.D. Vance, sier Frank.

– Og Trump er mye dårligere enn før. Han har blitt kjedelig, og talene hans handler ikke om noe som betyr noe. Jeg var selv på Republikanernes landsmøte. Han snakket i en og en halv time. Det var forferdelig.

– Men kan han likevel vinne?

– Ja, til min store overraskelse ligger han fortsatt helt tett på Harris på målingene og har en god sjanse til å vinne.

– Er Trump en trussel mot demokratiet?

– Vel, han var allerede president i fire år, og 6. januar (Kongress-stormingen, red.anm.) var ille. Men mange av mareritt-scenarioene folk sa at ville skje med ham som president, skjedde ikke. Jeg tror han bare vil fortsette på samme måte.

Om Trump får innta Det hvite hus igjen, har han både mer erfaring og muligens en tydeligere styringsplan enn forrige gang.

«Trump er mye dårligere enn før. Han har blitt kjedelig.»

— Thomas Frank

Den konservative tenketanken Heritage Foundation har tegnet opp Project 2025, en konservativ oppskrift for å gi presidenten mer kontroll over føderale byråer. Den legger opp til å erstatte tusenvis av offentlige ansatte med politiske utnevnelser som er lojale mot presidenten.

– Ronald Reagan hadde også et sånt program, der han gikk gjennom offentlige institusjoner og sparket folk. Han hadde et slagord om at «personell er politikk». Og det er dette Trump også har lyst til å gjøre. Han har tatt avstand fra Project 2025, fordi det er upopulært. Men han kommer til å bruke det, sier Frank.

– Og jeg vil ikke spille trusselen fra Trump ned, altså. Trump er et forferdelig problem. Og hvis alle disse marerittene slår til denne gang, så får jeg komme til Norge og dere får finne en plass til meg i Klassekampen.

Besatt av innovasjon

Trump har også fått støtte fra Silicon Valley-milliardær Elon Musk, som denne uka har holdt valgkampmøter for Trump i Pennsylvania.

Frank peker på at Trump trolig vil innføre toll på elbiler, noe som vil være bra for Musks Teslaer, og fortsette å dunke ut Pentagon-kontrakter til Space X.

– Så å få Trump valgt, vil selvfølgelig være enormt for Musk, sier Frank.

– Er støtta som Musk og andre i Silicon Valley gir til Trump, en reaksjon på det du kaller «bidenism»?

– Absolutt! Men det er også del av en gammel amerikansk idé om at regjeringen bør drives som et selskap, som oppsto på 1920-tallet og som ble brukt som en måte å fordømme Roosevelts The New Deal på. For folk som tror på dette, særlig mange små bedriftseiere, så er Musks støtte til Trump nærmest bibelsk.

Frank mener Demokratene og Harris nå forsøker å kontre Trumps Silicon Valley-støtte.

– I talen på landsmøtet brukte hun ordet «founders». Det er et kodeord rettet mot Silicon Valley, et ord de bruker for å beskrive seg selv.

Trump-støttespiller Peter Thiels pengefond heter for eksempel ­Founders Found. Thiel og Musk sier de støtter Trump fordi han vil være bedre for amerikansk innovasjon.

Frank forteller at han nå jobber med en bok om nettopp «innovasjon», som han ser som en dominerende ideologi i USA, både blant demokrater og republikanere.

– Harris’ rådgivere, folk som Gina Raimondo, snakker nå konstant om innovasjon. Det er som en ideologi for dem, en hel filosofi om hvorfor visse folk må styre og andre må bli styrt, sier han.

Det er et slags forsvar for elitestyret Frank ser på nært hold i sitt vakre nabolag, det motsatte av populismen han gjerne skulle sett mer av.

Og mens valgkampen løper ­videre, tusler Thomas Frank tilbake inn i det brune murhuset og venter på en bedre tid som kanskje aldri kommer.