Etter at russiske soldater gikk inn i Ukraina i 2022, har FNs generalforsamling vedtatt seks resolusjoner om den påfølgende krigen. Det er verdt å legge merke til hvordan landene i det globale sør, da særlig de 54 afrikanske statene, stemte i forbindelse med disse resolusjonene.

Bare ved én av avstemningene, som dreide seg om de såkalte folkeavstemningene som Russland gjennomførte i de okkuperte områdene i Ukraina, i fylkene Donetsk, Kherson, Luhansk og Zaporizjzja, stemte de fleste afrikanske statene (30 av dem) mot Russland.

24 stater avsto fra å stemme (men ingen stemte for å godkjenne den russiske folkeavstemningen som lovgyldig).

De opprinnelige Brics-statene var splittet også i forbindelse med denne resolusjonen: Brasil stemte for, Russland mot, og Kina, India og Sør-Afrika avsto fra å stemme. Det sentrale spørsmålet i denne resolusjonen var prinsippet om territoriell integritet, som er et vesentlig spørsmål for de fleste postkoloniale stater.

Ellers har de afrikanske statene, som så mange stater i Asia og Latin-Amerika, enten avstått fra å stemme over fordømmelsen av Russland, eller de har stemt mot disse resolusjonene.

Det gir et bilde av den generelle stemningen i det globale sør overfor denne europeiske konflikten, som har økt inflasjonen og gitt dyrere matvarer og drivstoff i sør – noe verken Washington eller Brussel tar hensyn til. Den nye dreiningen er å se konflikten i relasjon til de nasjonale interessene til de forskjellige statene i sør og ikke gi etter for det som den indiske utenriksministeren S. Jaishankar kalte for «Nato-mentaliteten».

La oss se litt nærmere på uttrykket «Nato-mentalitet». Nato ble opprettet i 1949 som en sikkerhetspakt mellom statene i Nord-Amerika og Europa, og paktas eksistensberettigelse var Sovjetunionen og kommuniststatene i Øst-Europa.

Kommunismens fall i disse statene gjorde i prinsippet slutt på behovet for Nato. Men forsvarsalliansen vedvarte og ble mer og mer aktiv i det de kaller «utenlandsoperasjoner», som i Afghanistan (2001–2021) og Libya (2011). I 2006 skrev den tidligere amerikanske ambassadøren til Nato, Ivo Daalder, i tidsskriftet Foreign Affairs at Nato «uten store ord har blitt globale».

Dette «globale Nato» endret seg fra å være en sikkerhetsallianse for Europa til å bli et verdenspoliti, med ambisjon om å forhindre at nye stormakter vokser fram (for eksempel Kina og Russland) og å bruke militærmakt om nødvendig for å oppnå dette målet.

Jaishankas «Nato-mentalitet» henspiller på denne kombinasjonen av Vestens ønske om å begrense alle andre kilder til makt i verden og viljen til å gjøre det ved å ta i bruk Natos enorme militærapparat.

Det et er minst to sammensatte grunner til at det globale sør ikke i særlig grad fordømmer Russland:

1. Økonomiske hensyn. Siden Vestens sanksjoner mot Russland begrenset mulighetene deres til å selge energi til Europa, har Russland solgt energien sin billig og i store kvanta til statene i sør. Det er vanskelig for disse landene å la være å ta imot en slik økonomisk mulighet i en tid med økt global inflasjon. Samtidig har både Russland og Kina trappet opp sin handel og investeringer i det globale sør, og landene her orienterer seg nå heller mot det dynamiske økonomiske oppsvinget i Asia enn de økonomiske innstrammingstiltakene i de nordatlantiske statene.

2. Emosjonelle hensyn. Statene i det globale sør husker at Sovjetunionen støttet deres forsøk på nasjonal frigjøring og på å skape en utviklingsagenda i en enormt vanskelig tid. Selv om de vet at Russland i dag ikke er det samme som tidligere tiders Sovjetunionen, er de likevel emosjonelt knyttet til det russiske folk på grunn av deres solidaritet. På den andre sida er de dypt frustrerte over de nykoloniale økonomiske strukturene (manifestert gjennom Det internasjonale pengefondets strukturelle tilpasningspolitikk) og de koloniale holdningene overfor fattigere nasjoner (som vi så under pandemien, da Vesten hamstret vaksiner til seg selv).

Europa tok imot ukrainske flyktninger med åpne armer, samtidig som de tvang gjennom en politikk som gjør at flyktninger fra det globale sør drukner i Middelhavet. Dette hykleriet ligger til grunn for en voksende konsensus i det globale sør mot vestlig arroganse og rasisme.

Til slutt er det grunnleggende uenighet om historien bak denne konflikten, en uenighet som bygger på eldre koloniale og nykoloniale kriger og berettigelsen av disse. I århundrer har de koloniale og nykoloniale maktene hevdet at de erobrer afrikanske, asiatiske og latinamerikanske land for å spre sivilisasjon, og at når de vestlige landene har vært brutale, så er det bare fordi motstanden har vært så brutal.

«Dette ‘globale Nato’ endret seg fra å være en sikkerhets­allianse for Europa til å bli et verdens­politi»

Minst tre generasjoner med akademikere fra det globale sør har avvist denne koloniale tankegangen. Selv om detaljene er lite kjent, er det en utbredt oppfatning av at Nato har omskapt seg selv til verdenspoliti og hisser til konflikter fra Øst-Europa til Sør-Kinahavet.

Natos aggressive oppførsel er nå veldokumentert og analysert (aller sist i den tyske parlamentarikeren Sevim Dagdelens bok «Nato: A Reckoning with the Atlantic Alliance»). Derfor er det ikke vanskelig for landene i det globale sør å støtte synet om at det var Natos utvidelse østover mot Russlands grenser samt at USA unilateralt trakk seg ut av våpenkontrollavtalene som presset russerne inn mot veggen.

De fleste i det globale sør ser Russland mer som en defensiv enn en offensiv makt, og oppfatter krigen i Ukraina som en defensiv krig, ikke en krig som dreier seg om territoriell utvidelse.

I mars 2024 framla en underkomité for Natos parlamentariske forsamling rapporten «Nato and the Global South». Den er ført i pennen av den litauiske Nato-parlamentarikeren Audronius Azubalis og hevder at krigen i Ukraina «har knust det etablerte todelte synet på internasjonal politikk. Man kan hevde at landene i det globale sør har vist sin handlekraft og sin ambisjon om å være likestilte med de tradisjonelle globale maktene».

Dette er en rimelig påstand. Azubalis – som er tidligere litauisk utenriksminister og kommer fra det høyreorienterte Fedrelandsforbundet – understreket behovet for at Vesten må engasjere seg mer direkte i landene i det globale sør, siden Vestens fravær har åpnet opp «muligheter for ondsinnede aktører, særlig Russland og Kina, som kappes om ledelse i det globale sør».

Nato kan ikke forvente at landene i det globale sør skal «gå bort fra en politikk som sikrer deres egne interesser og kutte båndene til Moskva eller Beijing fullstendig», hevder rapporten. Det Nato-landene må gjøre, er imidlertid å nærme seg det globale sør «ikke fra en nedlatende og bedrevitende posisjon, men heller satse på pragmatisk samarbeid på områder som genuint opptar disse landene, inkludert matvaresikkerhet, skaping av arbeidsplasser, helsehjelp og så videre.»

Det som interessante ved Azubalis’ rapport er at den anerkjenner at Nato-mentaliteten finnes, at den er rotfestet i en nedlatende og bedrevitende holdning pluss en ødeleggende militær makt, og så spør den om det kunne være mulig for Nato-statene å operere som kineserne og russerne.

Men dette er et utelukkende idealistisk forslag, siden landene i det globale nord lenge har sett samarbeid for å bygge opp områder som helsehjelp og matvaresikkerhet til fordel for folket som anakronistisk og har valgt en politikk der de oppmuntrer til innstrammingstiltak og eksportorientert vekst i stedet.

Under sikkerhetskonferansen i München i februar 2023 ble Namibias statsminister Saara Kuugongelwa-Amadhila spurt om sitt lands beslutning om å avstå fra å stemme ved UNGA-resolusjon ES-11/5 om å fordømme Russland for krigen i Ukraina.

Kuugongelwa-Amadhila er økonom og har sittet som statsminister siden 2018, og hun nølte ikke med å svare: «Vi ønsker en fredelig løsning på denne konflikten», sa hun, «slik at hele verden og alle dens ressurser kan brukes til å forbedre levekårene til folk overalt på kloden i stedet for til å kjøpe våpen, drepe folk og skape fiendskap».

Alle pengene som brukes på våpen, fortsatte hun, «kunne i stedet ha vært brukt for å fremme utviklingen i Ukraina, i Afrika, i Asia og andre steder, også i Europa selv».

Det Kuugongelwa-Amadhila sa her, har vært formulert mer eller mindre tilsvarende av ledere fra Asia til Latin-Amerika. Dette er det generelle synet i det globale sør: Krigen som aldri burde ha startet, må ta slutt nå. Alle konflikter slutter med forhandlinger, og det samme må denne. I stedet for å forlenge konflikten – slik at den kan føre til en farlig opptrapping som trekker Nato-landene inn i en konfrontasjon med Russland – må den få en slutt nå.

Kina har kommet med en offentlig uttalelse om at forhandlinger haster, sammen med et sett med prinsipper for å starte opp forhandlingsprosessen igjen. Denne uttalelsen støttes av flere ledere fra det globale sør (med president Lula fra Brasil i spissen). I alle disse uttalelsene er det klart at Russland ser positivt på oppfordringen til dialog, mens Ukraina – som er under et enormt press fra Vesten – avviser enhver slik oppfordring.

Det ettertrykkelige budskapet fra det globale sør er at krigen i Ukraina er Natos krig, at Nato er villig til hensynsløst å trappe opp krigen med Russland, og at det eneste vi kan akseptere, er umiddelbare forhandlinger.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes