Når jeg våkner til lyden av kurrende, kurtiserende ringduer på morgenkvisten, er det med et velbehag i kroppen. Når jeg dysses i søvn av svarttrosten i det fjerne, som synger «in the dead of night», for å sitere Paul McCartney, er det med en slags forunderlig ro til sinns. Nabolagsfuglenes lyriske triller, skingrende skrik og bølgende melodier er for meg trygghetskontanter, indikasjoner på at ting er som det skal være.