Motstandskraft er ikkje noko me kan vedta. Det må lærast.
Erkjenninga av at liva våre kan bli mindre trygge i åra som kjem, har begynt å siga inn. Klimaendringar og naturkatastrofar, sviktande straumforsyning, mangel på mat og medisinar, digitale angrep, helsekriser – ja til og med krig, har rykka nærmare det trygge og stabile Noreg. Likevel er det lite som tyder på at samfunnsorganiseringa blir påverka av denne erkjenninga.
Både katolisisme og geopolitikk gir den skeive kampen motbakke i den ekssovjetiske sfæren.
Denne veka er eg i Estland. Da eg kom til Estland for første gong i 2003, trur eg det var, såg det framleis ut som Sovjetunionen, og me rak rundt til plassar som fram til nokre år tidlegare hadde vore stengde for utlendingar, universitetsbyen Tartu, og kysten og øyane der den estlandssvenske minoriteten levde fram til dei vart evakuerte til Sverige under krigen. Estlands gamle svenskbygd var grenseområde og dessutan proppfullt av forsvarsanlegg, og dei svært få svenskane som var att, heldt låg profil. No ser Estland ut som Finland eller Sverige, dei sovjetiske blokkene er rehabiliterte, forbrukarkulturen har rykt inn, gatene er fulle av dyre, tyske bilar. Grensa til Russland er stengd.
