Siden jeg lærte å lese som seksåring har jeg kontinuerlig og konstant lest. Jeg har vært tilbakeholden med å bekjenne hva lesingen betyr for meg, for ikke å høres eksaltert eller selvhøytidelig ut. Det er likevel sånn det er: Å lese skjønnlitteratur har vært den mest avgjørende livshjelpen min (i tillegg til vennskap). Jeg kan rett og slett ikke begripe hvordan livet mitt hadde foldet seg ut, uten denne vedvarende støtten. Som lesende barn flest fortapte jeg meg fullstendig i alternative univers og virkeligheter som katapulterte meg ut av min begrensede, noen ganger begredelige virkelighet, og fikk meg til å ane at det utenkelige er mulig. Som voksen leser er det ikke ofte at jeg blir så oppslukt at jeg for ingenting i verden vil forlate fortellingen og nesten kan bli fysisk dårlig ved tanken på at det en gang må ta slutt. Som kjærlighetssorg. Men nå har det skjedd igjen! Med danske Solvej Balles septologi «Om udregning af rumfang». Jeg har nettopp lest femte bok, og det er en stor trøst at det kommer to nye bind. Jeg vil nemlig bare fortsette å være i den alternative virkeligheten Balle har skapt, som hun har planlagt i flere tiår før hun ga ut på eget forlag. I fjor fikk hun Nordisk råds litteraturpris.