Hovedpersonen i Marilynne Robinsons «Huset ved broen» overgår de fleste fortellere man kan møte i en debutroman. Ruth har det man tidligere kalte vidd: Hun kombinerer forstand med en særegen skriftlig formuleringsevne. Muntlig kan hun i romanen framstå spak, der hun som foreldreløs tenåring lever nær den mer aktive søsteren Lucille. Men idet Ruth forteller, fra et tidspunkt senere i livet, er det knapt grenser for hvilke perspektiver hun kan trekke inn. Hun skildrer forferdelige hendelser i egen familie, en slags white trash i nord, i delstaten Idaho, noen tiår tilbake i tid. Morfaren dør i en togulykke, moren tar livet sitt. Begge havner i sjøen. Andre voksne viser mangelfulle omsorgsevner. En flom får gravene på kirkegården til å synke, slik at de ligner «hule eller slunkne mager.» Unge Ruth famler seg fram i et goldt landskap.