Vi mennesker er det teknologiske dyret. Fra de første steinredskapene er det bruken av teknologier som har definert oss som art. Eller mer presist: som genus, slekt. Vi regner nemlig mo-slekta tilbake 2,3 millioner år til Homo habilis, den «nevenyttige», som var den første arten til å bruke redskaper i noe omfang.

Det finnes riktignok andre dyr som i svært begrenset omfang bruker «redskaper», som kråker og sjimpanser, men det er ingen andre som produserer noe man kan kalle teknologi og baserer seg på dette. Det har vi mennesker gjort i et slikt monn at teknologien i stor grad har formet historien vår.

Faresignalene

Men det er få nye teknologier som kun har positive effekter. Historien kan by på mange eksempler som i begynnelsen er blitt vurdert svært positivt, men etter en stund har vist seg å kunne ha skadelige og direkte livstruende konsekvenser. Da er det avgjørende å oppfatte farene i tide, før ødeleggelsene kommer ut av kontroll.

DDT, blybensin og klorfluorkarboner er tre eksempler på teknologier som i sin tid – med rette – ble ansett som viktige framskritt, men som man etter hvert så de negative følgene av. Det endte med at man enten forbød dem totalt eller begrenset bruken kraftig.

Det e’ DDT

DDT, eller diklordifenyltrikloretan, er en kjemisk sammensetning som ble syntetisert allerede i 1874. Først i 1939 ble dets insektsbekjempende egenskaper påvist, av sveitsiske Paul Hermann Müller. Middelet ble tatt i bruk under andre verdenskrig for å bekjempe insektsbårne sykdommer som malaria og tyfus, med stor effektivitet. Erfaringene var så gode at Müller fikk en nobelpris. WHO satte i gang store anti-malariakampanjer med stoffet, fortsatt med svært gode resultater. Også innen landbruket ble DDT mye brukt for å motvirke skadedyr.

Etter hvert merket man imidlertid at insektene ble resistente mot DDT samtidig som stoffet hadde negative bivirkninger på helsen til både mennesker (i form av økt kreftrisiko), dyr og planter. Det var nettopp stoffets effektivitet som nervegift – og det at giftigheten bevares i så lang tid – som gjorde det farlig også for andre enn skadedyrene.

«Få nye teknologier har kun positive effekter»

Påskyndet av blant annet Rachel Carsons bok «Den Tause Våren», ble stoffet etter hvert forbudt i flere land. Norge forbød det i 1970, USA i 1972. Slike vedtak kan blant annet ha reddet flere fuglearter fra utryddelse. I mangel av andre effektive metoder, blir DDT fremdeles brukt for å bekjempe malaria. Men kun i nødstilfeller, i kampanjer styrt av WHO.

Motorhelse versus folkehelse

Blybensin fikk bilmotorer til å fungere bedre. Uten bly var motorene plaget av uregelmessigheter i forbrenningen, som forårsaket banking. Blytilsetning ble tatt i bruk allerede på 1920-tallet, selv om man visste at det ville medføre helseproblemer. Dette har jo alltid vært en velkjent ulempe med bly. En (riktignok omstridt) teori om Romerrikets fall var nettopp at befolkningen ble blyforgiftet, for eksempel. I dag vet vi at blyforurensing kan hemme utviklingen av nervesystemet hos barn, og forårsake hjertesykdommer hos voksne, samt skape reproduktive problemer. Da det etter hvert kom alternativer, ble bly i bensinen forbudt i land etter land på 1990-tallet.

Nylig viste en undersøkelse fra Imperial College i London at selv over tjue år etter forbudet, inneholder luften fremdeles bly som pustes inn. 40 prosent av denne forurensingen kan ifølge forskerne tilskrives bruken av bly i bensinen flere tiår tilbake.

Til angrep på planeten

Mens DDT og blybensin var ille nok for folkehelsen og naturen, holdt klorfluorkarboner på å ta knekken på hele sivilisasjonen. Disse kjemikaliene var den vanlige måten å få kjøleskap til å fungere på, blant annet. Bruken var i ferd med å ødelegge det livsviktige ozonlaget, som beskytter oss og naturen mot livsfarlig kosmisk stråling. Det var bare tilfeldige observasjoner og noen våkne forskere som forhindret at dette faktisk inntraff.

Igjen var syndebukken en teknologi som gjorde oss viktige tjenester: Nedkjøling av mat er både økonomisk og helsemessig gunstig. Det samme gjelder kjøling avmedisiner. Klorfluorkarboner ble også brukt i sprayflasker, med mere. Problemet var bare at alle disse bruksmåtene til sammen hadde en dramatisk, utilsiktet, og fullstendig ukjent effekt.

Effekten på ozonlaget ble kjent først i en artikkel i Nature i 1985 (Farman, Gardiner & Shanklin). Dette fikk verdenssamfunnet til å reagere unormalt raskt, først med nedtrapping, i form av Montreal-protokolleni 1986, deretter med fullstendig forbud mot klorfluorkarboner. Dette ga umiddelbare, positive resultater for ozonlaget. Men innsatsen var altså avhengig av at noen forskere oppdaget hva som faktisk var i ferd med å skje oppe i atmosfæren.

Har kabel-TV skylden?

For å oppdage eventuelle skadelige effekter av ellers nyttige (eller lønnsomme) teknologier, må altså forskere identifisere og dokumenterer disse. Men slikt kan være vanskelig å bekrefte dersom det er snakk om mer sammensatte fenomener. Dette gjelder for eksempel data- og skjermteknologiers effekter på menneskehjernen, kulturen og samfunnet. Derfor har det tatt så mange år før vi nå innser virkningen på barn og unges sosialisering, læring og psykiske utvikling. Man har sett korrelasjoner, men å fastslå årsakssammenhenger er verre.

Med tiden har det blitt klart at det skjer urovekkende ting: Etter mange år med stigende intelligens, den såkalte Flynn-effekten, viste tester av rekrutter at nivået var begynt å falle. Effekten ble først påvist i Norge og sammenfalt med innføringen av kabel-TV. Så fikk vi den sterke økningen i psykiske problemer for ungdommer, spesielt jenter, som falt sammen i tid med introduksjonen av sosiale medier, godt dokumentert av blant annet Jean Twenge og Jonathan Haidt.

Nå er en ny, effektfull teknologi på trappene. Kunstig intelligens skal endre verden, på godt og ondt. Den skal løse problemer, men vil samtidig skape nye. Vi går spennende tider i møte.