«Hva synes jeg om Kursk? Dristig, strålende, vakkert! Kjør på!»

Det sa den republikanske senatoren Lindsey Graham da han mandag besøkte den ukrainske hovedstaden Kyiv og kommenterte de ukrainske styrkenes overraskende innmarsj i den russiske Kursk-regionen. Den amerikanske senatoren oppfordret sin egen regjering til å sende flere våpen til Ukraina og gi tillatelse til bruk av F-16-fly for å bane vei for ukrainsk seier.

Grahams entusiasme gjenspeiler et håp om at den ukrainske invasjonen av russisk territorium kan snu krigslykken, styrke kampmoralen og kanskje presse president Vladimir Putin til forhandlingsbordet.

Marina Miron, forsker på både Russland og Ukraina hos avdeling for krigsstudier ved King’s College London, er ikke like optimistisk.

– Kursk-operasjonen var taktisk briljant utført av Ukraina, men kan ende opp som et stort strategisk feilgrep, sier hun.

Offensiv i Russland

Operasjonen begynte tirsdag i forrige uke, og etter en uke var 28 russiske landsbyer og et område på 800–1000 ­kvadratkilometer helt eller delvis kontrollert av flere ­tusen soldater fra flere ­erfarne ukrainske brigader, utstyrt med stridsvogner, pansrede kjøretøyer og avanserte våpen fra Ukrainas amerikanske og europeiske allierte.

De ukrainske styrkene satt umiddelbart kursen mot byen Sudzja, rundt ti kilometer inne i den russiske Kursk-regionen, men kampene og framrykningen foregår mange steder og i små grupper, noe som fortsatt gjør det vanskelig for russiske militære myndigheter å få oversikt over situasjonen og organisere en respons. Dette meldte det amerikanske Institutt for krigsstudier tirsdag.

Ifølge guvernøren i Kursk, Aleksej Smirnov, har 121.000 sivile flyktet eller blitt evakuert fra regionen, og evakueringen har også begynt i Belgorod-regionen lenger sør av frykt for at de ukrainske ­styrkene vil fortsette felttoget der.

Ingen strategi for seier

Invasjonen ser ut til å ha tatt det russiske militæret og etterretningstjenesten på senga. Men selv om den framstår som svært godt planlagt – ifølge både Marina Miron og Lindsey Graham – gjenspeiler den også noe som likner desperasjon fra den ukrainske regjeringens side.

– Hvis du lytter til de ukrainske uttalelsene, har de ingen overordnet plan eller strategi for seier i krigen mot Russland, ikke annet enn å gjenta at de vil kaste Russland ut og gjenvinne hele sitt territorium, inkludert Krym. Det er vel og bra, men man må ha en strategi med realistiske mål basert på egne militære og økonomiske evner. Det har vært Ukrainas problem, og nå er tida i ferd med å renne ut for Ukraina, sier Miron.

Hun peker på den globale ustabiliteten som avleder oppmerksomheten fra Ukrainas kamp, internasjonale forsyningskjeder som er under press på grunn av konflikten i Rødehavet, økende krigstretthet blant Ukrainas allierte og det kommende valget i USA, som kan endre situasjonen betydelig. Så den ukrainske regjeringen trenger noe markant og raskt.

Mister legitimitet

– Et av de største problemene er mangelen på arbeidskraft og problemet med å rekruttere folk til hæren. Hvis du leser ukrainsk presse, er bildet at Volodymyr Zelenskyjs regjering er i ferd med å miste legitimitet, noe jeg ikke ser nevnt i vestlige medier, påpeker den britiske forskeren.

En meningsmåling i det ukrainske mediet RBC-Ukraine viser at bare et knapt flertall – 53,8 prosent – i dag har full eller delvis tillit til Zelenskyj, mens 37,8 prosent ikke har det. Ikke et betryggende nivå av støtte til presidenten og øverstkommanderende under en krig.

Den ukrainske journalisten Vladyslav Golovin skrev i en kommentar i The Globe and Mail tirsdag at han «ikke er overrasket over Volodymyr Zelenskyjs synkende popularitet».

«Vi har fortsatt ikke drevet fienden ut av landet vårt, vi lider fortsatt tap blant våre soldater i frontlinja, og de sivile ofrene for daglige rakettangrep fortsetter. Dette er ikke presidentens ansvar aleine, og mange andre faktorer spiller inn. Men når makthaverne ikke klarer å levere det mest avgjørende for innbyggerne – sikkerhet – har de en tendens til å miste støtte», skriver Vladyslav Golovin.

En meningsmåling utført for den ukrainske avisa ZN.UA i juni viste at 44 prosent nå ønsker fredssamtaler med Russland, mens 35 prosent er mot dette.

Et stort flertall på 83 prosent mener imidlertid at Ukraina ikke bør gi fra seg russiskokkuperte områder som en del av en fredsavtale.

Den sårbare fronten

Det er denne utviklingen i opinionen og hensynet til internasjonal støtte som gjør at regjeringen i Kyiv, ifølge Marina Miron, har et sterkt behov for å vise initiativ og handlekraft.

Det andre motivet bak operasjonen i Kursk kan være at det ikke går så bra langs frontlinja i det østlige og sørøstlige Ukraina.

– Ukrainerne ønsker at russerne skal sende sine militære reserver til Kursk for å lette presset andre steder på slagmarka, der de ukrainske styrkene er under kraftig angrep.

Miron nevner russiske angrep rundt blant annet den ukrainske byen Pokrovsk, som ligger et stykke nordvest for den russiskokkuperte Donetsk-regionen.

– Hvis Pokrovsk faller, vil det bli et logistikkproblem for den ukrainske hæren, fordi den vil bli delt i to, og ukrainerne vil få problemer med å opprettholde forsyningene til troppene. Fronten kan kollapse sør for Pokrovsk, mener hun.

– Dette er viktig å forstå som en forklaring på hvorfor Ukraina har iverksatt den nåværende operasjonen: De vil at de russiske styrkene skal trekkes tilbake og lette presset på de kritiske områdene. Men det har ikke skjedd så langt, i hvert fall ikke i den utstrekning Ukraina hadde håpet.

Det er foreløpig ingen tegn til at president Putin har beordret det russiske militæret til å flytte styrker fra den ukrainske fronten i områder som Donetsk til Kursk.

– Dette er en stor risiko for Ukraina, sier Miron, med henvisning til at regjeringen i Kyiv har handlet på egen hånd.

– Ukraina koordinerte ikke denne operasjonen med USA eller noen annen alliert. Verken USA eller Tyskland ville ha tillatt at vestlig militært utstyr ble brukt på russisk jord i en operasjon som dette. Hadde Ukraina spurt, ville de ha sagt nei.

I ettertid har amerikanske myndigheter ikke hatt noe annet valg enn å si at de støtter Ukrainas fortsatte forsvarskamp, og at Ukraina selv vil bestemme hvordan den skal føres.

«Ukraina har ikke militær ­kapasitet til å fortsette operasjonen over lengre tid.»

— Marina Miron, Russland-forsker ved King’s College i London

Russlands svar

Marina Miron sier at Kreml nå er i gang med et «blame game», en kamp om hvem som har ansvaret for at det russiske militæret ble tatt på senga og dermed ydmyket Putin i det ukrainske overraskelsesangrepet. I flere møter tirsdag med regionale myndigheter og militære ledere skjelte og smelte presidenten, men uten å legge fram en strategi for å slå tilbake de ukrainske styrkene.

Mirons skepsis til de ukrainske utsiktene handler om den russiske responsen.

– Ingen vet hva som foregår i Putins hode, og jeg er ikke i stand til å forutsi hvordan han kommer til å reagere. Men Russland må forholde seg til den militære situasjonen ved grensa.

Det faktum at Ukraina har gått til angrep med blant annet vestlige våpen og militært utstyr, forsterker det russiske behovet for en sterk respons.

– Russland står overfor et svært vanskelig politisk valg når det gjelder å demonstrere overfor vestlige makter at det er uakseptabelt å tillate Ukraina å bruke vestlig militært utstyr til å angripe Russland, og at dette vil bli straffet. Hvis ikke Russland reagerer massivt på angrepet i Kursk, kan det få Ukrainas vestlige allierte til å revurdere restriksjonene de har lagt på bruken av våpen som er levert til Ukraina.

– Så problemet for Russland er å sørge for en troverdig avskrekking på en måte som ikke risikerer en kjernefysisk eskalering. Vestlige ledere har alltid sagt at Putin bløffer med sine atomtrusler, men ingen har egentlig ønsket å teste det.

Miron mener at den ukrainske operasjonen styrke kan styrke Putins posisjon i Russland og blant hans allierte.

– Mange russere har ment at invasjonen i 2022 var en stor tabbe. Nå kan Kreml si til dem: «Se hva ukrainerne er i stand til når de får sjansen og våpnene: De angriper oss på vårt territorium.» Det er narrativet nå, og det kan forsterke budskapet om at Ukraina må settes ut av stand til å gjennomføre militære operasjoner for å nøytralisere trusselen mot den nasjonale sikkerheten i Russland.

– Vi ser allerede at til og med folk fra utbryterregionen Abkhasia i Georgia nå melder seg frivillig til å kjempe i Kursk. Også tidligere Wagner-soldater er i kamp i Kursk akkurat nå, legger hun til.

Miron forventer at det ukrainske angrepet vil styrke Russlands allianse med land som Kina, Iran, Nord-Korea og land i Afrika og Latin-Amerika. Begrunnelsen er å øke samarbeidet for å styrke avskrekkingen i forbindelse med USA.

Ubehagelig analyse

Alt i alt mener Marina Miron at en sterk russisk respons er uunngåelig.

– Russerne evakuerer befolkningen fra de berørte områdene i Kursk-regionen først og fremst fordi de ønsker å bruke det russiske flyvåpenet til å bombe ukrainske soldater, og det kan de ikke gjøre noe med.

– Ukraina har ikke militær kapasitet til å fortsette denne operasjonen og okkupasjonen over tid. De ukrainske styrkene som nå er i Kursk, er svært godt trente brigader, og Russland vil gjøre alt for å få dem ut, noe som betyr å drepe en stor del av dem. Det er bare et spørsmål om tid, og hva har man igjen da, spør hun.

Miron legger til at russerne kanskje vil la ukrainerne trenge litt lenger inn på russisk territorium bare for å lokke dem dypere inn i fellen, slik at de kan ødelegge flere ukrainske styrker.

Det er denne vurderingen av den totale situasjonen som får Marina Miron til å si om den ukrainske operasjonen at den er taktisk briljant utført, men at den likevel kan ende opp som et stort strategisk feilgrep.

– Det er mange som ikke vil høre dette, inkludert at jeg er skeptisk til den strategiske begrunnelsen bak den ukrainske operasjonen, og at den ikke vil bli det vendepunktet i krigen som mange håper. Å vinne et slag betyr ikke at man vinner krigen. Men alt er veldig usikkert, og vi må bare vente og se.