I alle mine minner om bestefar er han en veldig gammel mann. Skallet og rynkete, med hes stemme, preget av flere tiårs kjederøyking. Han hadde også problemer med fordøyelsen. Døra sto alltid åpen når han måtte på do, selv om vi var på besøk, sikkert fordi det ville vært uutholdelig for ham ellers, og det smalt, altså det drønnet, der inne. Hvordan han selv opplevde disse dobesøkene, aner jeg ikke. Men lyden, den glemmer jeg ikke. Poenget med denne beretningen er todelt: For barn kan alderdommen fortone seg grunnleggende underlig og fremmed, uansett hvor nære slektsbåndene er. Og mine egne minner av denne mannen, som levde et langt liv og som jeg traff ganske ofte, er latterlig utilstrekkelige for å danne et bilde av hvem han egentlig var.