Øyafestivalen jubilerer, fyller 25 og har for lengst blitt en norsk institusjon. Og som institusjoner flest kan den ikke vinne på alle fronter. Hvert år, når vi nærmer oss august, hører jeg den samme kritikken, om at programmet er for gæmlis, om at programmet er for «hvit middelklasse», om at programmet burde vært mer mangfoldig, mer poporientert, mer raporientert, mer klubborientert, mer afrikansk, mer latinamerikansk og så videre.