Selv om midten av tredveåra nærmer seg her i gården, besitter jeg fortsatt den unge naiviteten av udødelighet og evig frisk kropp. Derfor la lenge minst én av hjernecellene mine seg til å sove, da «eldre» snakket om tilgang på legemidler. Gjaldt ikke meg. Det var til jeg forsto hvor hinsides urettferdig legemiddelmarkedet er, og hvor griske legemiddelselskapene faktisk er. Så, til andre unge (og relativt unge) med sovende hjerneceller: Det er verdt å bli forbanna når «gæmlisene» snakker om legemiddeltilgang, for det gjelder alle.