Idet disse linjer skrives, seiler Klassekampens sommerbåt ut fra Leirvik på Stord på vei mot Haugesund for å debattere havvind. Like sør for oss ligger bygda Valevåg, stedet som etter lørdagens sommerbåt-arrangement for meg har fått en nærmest mytisk preg. Her har forfatter Einar Økland bodd siden 1974. For ni år siden flyttet forfatterkollega Agnes Ravatn inn på nabogården. Det som startet som et prosjekt i hennes første fødselspermisjon, ble et liv. Valget om å forlate storbyen til fordel for bygda var ikke upåvirket av å se på det livet Økland og kona Liv Marit levde, tett på dyr og natur. Oppdagelsene Ravatn gjorde seg, er skildra i boka «Verda er ein skandale. Ei bok om livet på landet».

Hva er et godt liv? Når har vi det godt, og hva trenger vi egentlig for å ha det godt? De to forfatterne finner, slik forfattere gjør lurt i, gitt sitt yrke, stor glede i å være i sitt eget selskap. Økland kaller seg en unnasluntrer, en som sniker seg unna kravene i konkurransesamfunnet. Det å leve godt med seg selv blir som en motstandshandling mot samtidas økonomiske idealer. Den rette filosofiske betegnelsen på Øklands livsførsel, mener Ravatn, er likevel ikke forbundet med noe edelt – han er en hedonist. Han har funnet ut hva som gir ham glede: fiske makrell, gå i naturen, gi fritt rom til sinn indre liv og funderinger og stelle for familien. «Økland er Norges første tradwife», sier Ravatn.

Publikum på båten gir forfatterne tyggemotstand: Er nå livet på landet alltid så rosenrødt, og deltakelse i FAU og organisasjonsliv, skjer ikke det overalt? Ravatn medgir at bygdelivet har sine ulemper. Valevåg er for eksempel et sårbart samfunn, avhengig av at det kommer til nok unger til å opprettholde skole og barnehage. Hvert hus som blir omgjort til sommerhus, er en trussel. Det gode livet i Valevåg er avhengig av at bygdelag og aksjonskomiteer vinner kampene de altfor hyppig må stå i.

«Hva trenger vi egentlig for å ha det godt?»

Mens Ravatn og Økland forteller om fordelen med aldersblandede klasser og hjemmebakst, legger bokbåten Epos til kai like ved Klassekampens skute. Den går ikke lenger som bokbåt med bibliotekbøker til hver bygd, men har blitt et omreisende litteraturhus med hjemmehavn i Rosendal i Hardanger. Denne helga er skipet lastet med unge kunststudenter på sommerakademi, som reiste fra Bergen fredag. Derfor fikk ikke Epos-sjef Maria Pile Svåsand med seg arrangementet på Svanhild i Rosendal den dagen.

Det var det mange andre som gjorde. Da sola tittet fram bak et lett skydekke, stimlet folk sammen på kaia for å bivåne Herborg Kråkevik synge og underholde sammen med Rosendals to barnekor: et for de yngste og et for de som straks er tenåringer. Kråkevik er blant Norges store entertainere, og vi som var til stede fikk smake på både humoren og formidlingen av den norske sangtradisjonen. Kråkevik framførte et fiktivt brev fra Høyre-leder Erna Solberg og tok tilhørerne gjennom de norske landsdelenes særegenheter hoppende fra dialekt til dialekt. Hun hadde også tid til en prat med den lokale naturvern-høvdingen Sigurd Vikøren. Sammen kjemper de mot Statnetts planer om å legge ny høyspentmast over Baroniet Rosendals uendelig vakre hageanlegg.

Galeasen Svanhild dupper i motvinden på vei mot Haugesund. Iblant regner det lett på skipper, mannskap og de av oss som i beste fall kan kategoriseres som lett-lett-lett-matroser ombord. Jeg sender et bilde til min far jeg knipset i boka om bokbåten Epos kvelden før, da vi var innom og hilste på kunststudenter og båtsjefen sjøl: I oversikten over lokale kontaktpersoner for Epos i Ikjefjorden på 1960-tallet fant jeg hans onkel Einar. Det var før bygda fikk veiforbindelse, men likevel var de i jevnlig kontakt med omverdenen gjennom daglige båtavganger og tilreisende bibliotek.