Siste skrik – eller siste sukk

Sommeren nærmer seg, det koker både her og der, ikke minst i kulturredaksjonene. «Nordmenn mener lesing er ‘hot’», leser jeg i en Aftenposten-sak publisert forrige lørdag, og gode nyheter om lesing er blitt såpass sjeldne at jeg fester oppmerksomheten. Nordmenn synes visstnok lesende mennesker er attraktive, at de framstår som avslappede og interessante. Kan det stemme? Er nerdenes vår kommet, har litteraturens smale sti endelig åpnet seg som snarvei til kjønnslivets forjettelser? Jeg må imidlertid spørre meg selv: Er dette alvorlig nok til å skrive en kommentar om i Bokmagasinet?

Vi noterer

... at notisredaksjonen har begynt å gløtte på høstens utgivelser, og finner en tendens (vi regner ikke «generasjonsroman i tre ledd» eller menn som vender hjem til fars begravelse som tendenser, men som konstanter): I år har norske omslagsdesignere oppdaget trenden fra engelskspråklige omslag og fått øynene opp for at det finnes et alternativ til å bruke Times New Roman på omslagene. Nærmere bestemt: art deco-inspirert typografi. Vi hilser trenden velkommen (det finnes knapt noe vakrere enn den tidas bokstavutforming), men spår umiddelbar inflasjon.

Etter at jeg selv begynte å ri, ser jeg på litteraturens hester med nye øyne.

Den lesende rytteren

EssayHans Petter Blad22. juni

Hest er best: Aksel Waldemar Johannessens kunstverk «Hester» fra rundt 1918. Foto: Wikimedia Commons

Min svigerfamilie i Madrid og i Colombia er alle besatt av hester. Selv så jeg ikke hesten, slik var det lenge. På spørsmål om jeg ble med for å ri, svarte jeg alltid «nei». Så, ved en tilfeldighet, en varm sommerdag for tre år siden, holdt jeg hesten Sultana i tømmene for at min svigerinne skulle komme seg trygt opp i salen. Jeg la hånden på halsen hennes for å roe hennes ned. Og der og da var det en stemme i mitt indre som sa: «Du skal ri hver dag resten av livet.»