Det har ingen virkning å gråte ut i havet, å male vått på vått. Det er først og fremst denne manglende forløsningen som setter tragedien i «Den lille havfrue» i gang: «og det var som om hun ville gråte, men havfruen har ingen tårer, og derfor lider hun enda mer», som H.C. Andersen skriver i eventyret fra 1837.

En av filosofiens mange begynnelser er nettopp dette utsagnet – alt er vann – alt flyter og er ubestemmelig. Å bli til noe, å bli til noen, handler også om å finne og risikere sin stemme, sin form. Det er nettopp dette den franske filosofen Simone de Beauvoir er opptatt av i sitt hovedverk «Det annetkjønn» fra 1949, der havfruen viser seg å spille en avgjørende rolle i studiet av oss selv som kjønnede, sosiale vesener.

Beauvoir skriver at «enhver forelsket kvinne kjenner seg igjen i H.C. Andersens lille havfrue, som av kjærlighet ofret sin fiskehale for beina til en jente og deretter gikk som på spisse syler og skarpe kniver».

Men hva kan et ulykkelig sjøuhyre lære oss om det å være menneske?

Sirenesang og vanndamp

Utallige havfruer befolker vår folklore og våre myter. Vi har de germanske rhindøtrene, den koreanske ineo, den tvehalede indiske naramakara, den kamerunske miengu og den japanske ningyo. I nordisk folketro nevnes det svenske sjörået, Amazonas-elva er hjemsted for iara, som har delfinhale, og i defarvann finner vi Nøkken.

Den lille navnløse havfruen i H.C. Andersens eventyr har et vell av slektninger bak seg, fra den tyske folklorens Undine til denvestafrikanske vannånden Mami Wata, den slaviske Rusalka, som i Dvořáks opera, haitiske Lasirn og middelalderens elvefigur Melusine, som antar form som en sjøslange fra livet og ned når lørdagen kommer.

Disneys Ariel er ikke stort mer enn fløten på overflata av kulturhistorien, som dekker et hav av guddommelige vannvesener, hybrider av mennesker i fiskeskinn i det merkelige feltet mellom umulighet og magi, avsky og tiltrekning.

I Anastasia Holst Nørlunds gjenfortelling får hun et navn, eller mange: Solea, Lola, Søtunge.

Havfruen er gender fluid, monstrøs, hun er navnet på en kink (en bestemt og ofte tabubelagt seksuell praksis, red.) under dynen, på hedensk kirkekamp og en årlig parade på Coney Island, hun er den europeiske oppdagelsesreisendes erobringsfantasi, og hun har både blitt utstilt på freakshow og kategorisert i Linnés vitenskapelige taksonomi over havdyr.

Havfruen er en terskelfigur, hun er den realiserte vannkanten, skjæringspunktet mellom oss og de andre, og som sådan assosieres hun ofte med seksuelt begjær – mannens, vel å merke.

Menneske – som de andre

Men erotisk begjær er ikke det eneste som kan gjøre oss elleville.

I Homers «Odysseen» fra 700 f.Kr. er sirenene farlige, fjærkledde fristerinner som vår helt overvinner ved å binde seg til masta slik at han ikke lar seg forføre av den vakre sangen deres. Men faktisk er det ikke det henrivende utseendet, men snarere den uendelige visdommen, som gjør at alle sjøfarere som hører dem, går fullstendig fra sans og samling.

Vi har for lengst gått videre fra enfoldig begjær og beskyldninger om lokking. Det er mye mer som står på spill.

Havfruen er også utspilte fiskeøyne, en kunnskap som ikke kan videreformidles, hun er maritim storpolitikk og transatlantisk infrastruktur, hun er lengselen etter å være menneske «som de andre».

Havfruen er en karibisk motstandsfigur.

I 1776 ble Watramama-dans forbudt i den nederlandske kolonien Surinam fordi plantasjeeierne fryktet det de så på som «djevelske skikker» blant slavene og de potensielt «farlige konsekvensene» det kunne medføre.

Havfruen er spørsmålet om hvem som eier havene og hvem som bor i dem.

«Når hav­fruen blir en viktig figur for moderne feminisme, er det ikke fordi hun er en helt, men fordi hun legemliggjør et logisk problem.»

Under navnet «Admiralen over Havet» noterer Columbus i dagboka sin 9. januar 1493 at han har observert tre havfruer, men at de «ikke var så vakre som på bildene».

Simone de Beauvoirs havfrue

Den lille havfruens ønske om å vinne evig liv i bytte mot prinsens kjærlighet, og hennes ulykkelige skjebne, gjorde et stort inntrykk på Simone de Beauvoir da hun hørte historien om «Den lille havfruen»for første gang, som barn i 1910-tallets Paris.

Havfruen spiller nemlig en nøkkelrolle i «Det annet kjønn», i definisjonen av kvinnen som kulminasjonen av en rekke idealiserte skikkelser som Moren, Heksen, Jomfruen og Jentebarnet. Med sin klossete kropp og sitt ønske om å få tilgang til menneskenes verden legemliggjør hun konflikten mellom å utfolde seg som et fritt og skapende subjekt på den ene siden og å underkaste seg kravene som kvinnelig kjønnsvesen på den andre.

Mens det klassisk maskuline «representerer både det positive og det nøytrale» – med andre ord mannen som vårt etablerte nullpunkt – er kvinnens lodd i samfunnet preget av en «disharmoni mellom hennes skjebne som menneske og hennes kall som kvinne».

For Beauvoir er det kvinnelige eller feminine ikke en positiv identitet, det vil si noe vi kan være og som har fordeler og kvaliteter i forhold til det maskuline, et mykt og ettergivende supplement. Derfor kan ikke den feministiske kampen være et spørsmål om balanse eller likhet, av den enkle grunn at kjønn ikke er en identitet, en essens, men snarere peker på en motsetning i selve eksistensen.

Så når havfruen blir en viktig figur for moderne feminisme, er det ikke fordi hun er en helt – hva skal vi med helter? – men fordi hun legemliggjør et logisk problem. En problemskrog av skjell og bein, et problemspråk for den indre konflikten vi spinner oss inn i med åpne øyne og polypper når vi på den ene siden vil skape oss selv som mennesker og på den andre siden ønsker å bli tilbedt og begjært som noe av noen.

Mytiske fortellinger tilbyr oss et smutthull i den rådende samfunnsordenen. Beauvoir skriver om «feer, sirener og undiner» at de «unndrar seg menneskenes herredømme», men at deres eksistens er «ganske kortvarig og kroppsløs, bare sjelden individualisert. De blander seg med menn, men har ikke sin egen skjebne; i det øyeblikket H.C. Andersens lille havfrue blir kvinne, lærer hun kjærlighetens byrde å kjenne, og lidelsen blir hennes lodd.»

For Beauvoir blir havfruens forhandling av forskjell og annethet et prisme for den splittelsen som kjennetegner ethvert subjekts vaklende inntreden i det sosiale.

Å tenke med tunga

Vi må bevege oss bort fra de forlokkende sirenene og de nydelige sopranene for å få en fornemmelse av havfruen som konsept.

Heldigvis er det flere havfruer i omløp i disse dager.

Ikke langt fra Langelinie, der Edvard Eriksens ballettsylfide fotograferes og halshogges i en jevn rytme, finner vi en annen, mer jordnær liten havfrue; Anne Marie Carl-Nielsens gispende fiskeskikkelse i bronse på Christians Brygge, med sterke armer og et lamslått uttrykk, fanget som hun er i det øyeblikket der noe ugjenkallelig går opp for henne.

Det hun innser med sin kjærlighet til prinsen, er at denne kjærligheten ikke består i å gi noe, men i å mangle noe; lengselen er en lengsel etter den andre som den som kan tale til ens egen mangel. Det er ikke noe søtt eller fint ved dette begjæret – det eneste som er cute i denne historien er prinsens naive, nakne guttekropp, som det gjennomvåte sjødyret fikserer på og lengter etter å fråtse i. Men det er gjennom begjæret etter den andre og det at det blir en mangel i seg selv at havfruen blir menneske.

Og den ultimate prisen for å leve som et menneske blant mennesker er å akseptere at stemmen din ikke tilhører deg aleine, å gi fra deg kontrollen over talen.

Hva betyr det å gi opp sin stemme? Hva går tapt når havheksa klipper tungebåndet, hva tørster vi etter når prinsen vifter med røde kluter foran øynene våre?

Vi må huske at stemmen ikke kan reduseres til en guttural lyd eller mening. Den bør ikke bare betraktes utenfra – som når vi nyter en vakker, klar stemme eller lytter til en vakker sangstemme. Den bør heller ikke bare betraktes innenfra – som når du bruker stemmen som et kommunikasjonsmiddel for å formidle et poeng du vil at andre skal forstå.

Stemmen må også betraktes som noe som skjer mellom oss; det som bestemmer vår innbyrdes relasjon og retning i verden. Stemmen er en skjebne, en kallelse i livet. Hva vil du? Ut med språket! Uten stemmen er du bestemmelsesløs, uten grenser og plassering, umerkelig svevende i omgivelsene, en glinsende buk i fri kurs.

Veien til form går gjennom den andre. Ma voix est mon autre, «min stemme er min andre», som den franske forfatteren Hélène Cixous uttrykker det. Å snakke er alltid å snakke andres språk, med ord som ikke er dine egne – min stemme og min andre, som det heter på fransk. Hva er det da å tenke med tunga? Solea solea, en flyndre på havets bunn, en forvridd kropp med munnen vendt rundt, frosset i det øyeblikket den skulle snu seg og se opp på den speilblanke overflata.

Hvis dette eventyret har en heltinne, må det være saltvannet, slik det strømmer fra havnemolo til øyekrok og baner vei for en forskjell, en vilje i og med hverandre.

Havfruen er halvt fisk, halvt menneske, den salte huden mellom himmel og hav. Hun er kystens våte tungekyss, en levende logikk for hva det vil si å eksistere som et begjærende vesen.

© Information

Oversatt av Lars Nygaard