Sirkel, sirkel

No fucks given: Et fandenivoldsk gilde av kvinner som forteller sin historie trer fram i Naja Marie Aidts «Øvelser i mørke». Foto: Hanne Marie Lenth Solbø

Alltid skal romantikken besynges, og så sjelden vennskapet. Det er først når jeg hører min ti år gamle datter snakke om mine beste venner at jeg blir minnet på hvilken glans som står rundt vennskapet. I hennes øyne er det ikke bare noe oppløftende varig ved disse vennene, det er noe grunnleggende glamorøst. Hun vil vite: «Når møttes dere?». Hun beskriver en hypotetisk situasjon og ber meg bekrefte: «Da ville du ringt en av dem?». Det er et reint retorisk spørsmål når hun spør, trygg på svaret: «Dere er uadskillelige, ikke sant?».

Don Winslow har sagt opp som forfatter. Leserne kan se tilbake på et forrykende forfatterskap, som også er politisk.

Krigerens siste kapittel

EssayLeif Ekle8. juni

Karteller og mobstere: Don Winslow er en kronikør over USAs nære, kriminelle historie, men nå forlater han bøkene for å bli nettaktivist på heltid. Her er han fotografert i Julian i California tidligere i år. Foto: Gabriella Angotti-Jones

En dag i 2022, i april, satt jeg i en leiebil utenfor det storvokste butikksenteret M44 på Bryne, Jæren. Jeg jobbet fremdeles i NRK og gjorde opptak med kollega Cille Biermann, og via en mobilapp for reportere snakket vi om den amerikanske krimforfatteren Don Winslow og den nye boka hans. Boka var den første i en trilogi – en trilogi som visstnok allerede var ferdigskrevet og skulle gis ut i løpet av de neste to årene. Som om det ikke var nok: De tre bøkene skulle være avslutningen på Don Winslows forfatterskap. Han skulle slutte å skrive etter mer enn tjue bøker. Hva var dette – egentlig? Winslow var berømt, i slutten av sekstiårene, ved god helse, hvorfor ikke fortsette i det sporet? Svaret var i og for seg enkelt, og det visste vi: Donald Trump. Winslow skulle parkere skrivinga for godt for å bli aktivist på heltid. I kampen mot Trump, MAGA, dumskap, antivitenskapelighet, fordommers makt og younameit.

Roberto Arlts argentinske klassiker er en profetisk og stormannsgal monologorgie.

Mørket, min gamle venn

AnmeldelseEirik Riis Mossefinn8. juni

På balkongen: Romanen «Sju galningar» ble opprinnelig utgitt i 1929, og er argentineren Roberto Arlts hovedverk. Foto: Wikimedia Commons

Jeg tror noen i Skald forlag må befinne seg i en eksistensiell krise. For kun et år etter at forlaget ga ut Tolstojs strålende langnovelle «Då Ivan Iljitsj døydde», en tekst som utforsker hvorvidt hovedpersonens liv har blitt levd «slik det skulle», gir de nå ut en roman hvis bærende spørsmål – i det minste i starten – er: «kva er det eg har gjort med livet mitt?». Men der vi hos Tolstoj får en omvendelse fra borgerlig selvfornøydhet til religion, finnes ingen slik forløsning i Roberto Arlts «Sju galningar». Her er eksistensen gjennomboret av kaos og gudløshet, hvor ethvert forsøk på å skape orden er dømt til å mislykkes.