På sekstitallet pakket vi folkevogna og reiste flere ganger til Garlibakken i Valdres for å besøke slektninger på gården der min bestefar vokste opp. Jeg husker at min mor, som vokste opp på flate Hedemarken, var bekymret for at min søster og jeg skulle rulle nedover de bratte jordene på gården da vi lekte ute på tunet. Garlibakken ligger i lia ovenfor Fagernes, og man trenger ikke være navnegransker for å forstå opphavet til gardsnavnet, en gard som ligger i en bratt bakke i ei li. Litt annerledes er det med stedsnavnet Valdres. Her har stedsnavnsgranskere lansert den ene teorien etter den andre. Tidlig ute var Olsen i 1912, som hevdet at navnet betydde Skogbeitedalen etter -vald for skog og -les for beite, Valdles som ble til Valdres. En teori som har vært rådgivende helt fram til våre dager, men i desember i fjor oppdaterte Store Norske Leksikon sine nettsider med en helt ny teori, lansert av professor Harald Bjorvand, om at Valdres betyr veien over vollene mellom Sogn og Østlandet. Han grunngir dette med at vall er en form av det norrøne ordet vǫllr som betyr grasslette og -res som skulle vise til å fare, litt likt Stamvegen mellom øst og vest. Jeg har selv vært tvilende til alle teoriene og ment at navnet Valdres må ha med vann å gjøre. De første menneskene som navnsatte steder lagde naturbeskrivende navn, og veldig mange navn er knyttet til vann og vassdrag. Områdenavnet Sogn viser for eksempel til den sterke og sugende strømmen ytterst i Sognefjorden, Sogn kommer av sug. Reiser vi østover kommer vi til Lærdal og Årdal, som begge betyr elvedaler.