Et eget språk

Nordisk rådPia Ingström (Forfatter og kritiker)11. mai

Slagferdig: Inga Magga er utdannet spesiallærer og dessuten kjent som thaibokser. Foto: Toni Harkonen

Innledningsvis synes jeg at Inga Maggas roman «Puolikas» (Halv) er et trist eksempel på skjønnlitterær infodumping – å lesse på med massevis av saksinformasjon og forklaringer i teksten, slik at personenes replikker blir som forelesninger. En måte å drepe skjønnlitteraturen på i en roman.

«Søvn og lykke» byr på givende polemikk mot kunsthistorieskrivingen, men forfatterens mistenksomme blikk er ikke alltid like lett å følge.

Historiens kjønn

AnmeldelseKåre Bulie11. mai

I arbeid: Som første kvinne i Norge ble Aasta Hansteen utdannet til profesjonell kunstmaler. Her et selvportrett malt i 1844. Foto: Wikimedia Commons

Marit Paasche

Søvn og lykke. Norsk kunst og det moderne gjennombruddet

Sakprosa

Universitetsforlaget 2024, 275 sider

Den 7. mars 1870 noterte maleren Aasta Hansteen i dagboken om sine kvinnelige gjester i atelieret: «Endelig kom de og alt blev herligt. Skaaler blev drukket og cigaretterne dampede.» En måned senere rapporterte hun om å ha hatt det «Koseligt» hos Bjørnstjerne Bjørnson og hans kone. Det samme paret traff hun igjen, i selskap med pianisten Agathe Backer, hos den toneangivende historikeren Ernst Sars et par uker deretter.

Ingvill Hekne skriv fram ei madwoman for vår tid.

Heksa, Mora og Hora

MeldingHadle Oftedal Andersen11. mai

Kollektivdikt: Eit kvinneleg «vi» fører ordet i boka til Ingvill Hekne. Foto: Anna-Julia Granberg | Blunderbuss

Ingvill Hekne

Vi fødte aldri de barna

Dikt

Tiden Norsk Forlag 2024, 100 sider

I «Vi fødte aldri de barna» skildrar Ingvill Hekne dei kollektive mønstera ein går inn i, òg når ein forsøker å opponera mot dei. Den som fører ordet er mest heile tida eit «vi», slik at det blir som på vegner av eit kollektiv av kvinner. Og brota mot dette berører òg det kollektive. Her tenker eg særleg på dikta der dette kvinnelege «vi» er splitta i dei stereotype kvinnefigurane Heksa, Mora og Hora. Til dette kjem nokre få, innskotne dikt om ei sceneframsyning av eit par, temmeleg ribba for individuelle særdrag.