Suttungs mjød

Hun hadde ikke egne barn å lese for, hun var ikke et bestemorfang. Men da dikteren Ingeborg Refling Hagen lå tre år i tysk fangenskap under krigen, der hun med stor overbevisningskraft spilte sinnssyk for å unngå henrettelse, var spørsmålet som kvernet rundt i hodet hennes bare dette: Hvordan forhindre at dette skjer igjen? Fins det noe som kan vaksinere framtidas samfunn mot okkupasjon, totalitær ideologi, propaganda og nazistisk tankegods? Svaret hun kom fram til, brukte hun resten av livet på å omsette til handling: Det ligger hos barna. De må kjenne litteraturen, de må lære seg å lese.

... at PEN America avlyser sin årlige litterære prisutdeling, som skulle vært avholdt på mandag. Det skjer etter at ni av ti forfattere som var nominert til én pris, har trukket seg på grunn av det de mener er manglende støtte fra organisasjonen til palestinske forfattere. Totalt har 28 av 61 nominerte forfattere trukket seg. Forfattere som Naomi Klein har anklaget PEN America for å være medskyldig i å «normalisere folkemord».

Jean Rhys’ storbyromaner er gnistrende portretter av mellomkrigstidas flakkende kvinneliv.

Elskelige dagdrivere

EssayElise Winterthun27. april

Når jeg tenker på 1920-årenes Paris, vandrer tankene mine unektelig til den litt søtladne Woody Allen-filmen «Midnight in Paris»: Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald drikker og mingler seg gjennom byens dunkle barer, eller besøker Gertrude Steins salong, hvor de møter Pablo Picasso og hans elskerinner. Fyll og kreativitet går opp i en høyere enhet, og fattigdommen blir aldri verre enn at den er litt glamorøs. Hemingway skildret selv den myteomspunne Paris-epoken i memoaren «En varig fest» (1964), som er full av nostalgi og sladder, for eksempel om Fitzgeralds peniskomplekser. Gertrude Steins «Alice B. Toklas’ sjølvbiografi» (1933) gir komiske beskrivelser av alle slags genier og middelmådigheter som frekventerte salongen i Rue de Fleurus.