Den kinesiske smykkekunstneren Wallace Chan stiller ut i Santa Maria della Pietà-kirka i Venezia, en kort spasertur fra Dogepalasset ved Markusplassen. Smykket «Great Wall», som er laget av diamanter og jade, gikk for 73,5 millioner dollar i 2012 og regnes som verdens dyreste diamanthalsbånd. Chan har utviklet en særegen skjære- og slipeteknikk, kalt «The Wallace Cut». Utstillingen står til 30 september. BB
«Stalin: Slutt å sende folk for å drepe meg! Vi har allerede tatt fem av dem, en med en bombe og en annen med en rifle... Hvis du ikke slutter å sende mordere, sender jeg en til Moskva, og jeg trenger ikke sende en til.»
— Jugoslavias president Josip Broz Tito i 1949
Fra bokhylla
Fra bokhylla
Michel Houellebecqs siste bok «Noen måneder av mitt liv», der han skriver om sin ulykksalige deltakelse i en pornofilm i Amsterdam, var en bagatell, men det skygger ikke for hans storhet som forfatter. En av de meste tankevekkende bøkene er «Muligheten av en øy» fra 2005. I boka møter vi «nymennesket» Daniel, i ulike framtidsversjoner, frigjort fra det som gjør oss til mennesker – følelser, sorg, latter, glede og begjær. «Muligheten av en øy» skildrer hva som kan skje når kommersielle og ideologiske krefter, ved hjelp av teknologien, får fritt albuerom. Dagens utvikling, der det er mulig å bestille og betale for kjønn, utseende og egenskaper hos barn man ønsker seg – mer eller mindre løsrevet fra sitt biologiske opphav – kan være et første trappesteg mot en slik utvikling. Dystopien i boka er skremmende og hjerteskjærende, med stor relevans for dagens etiske utfordringer. BB
Res publica
The Lancet («skalpellen») er et fagfellevurdert medisinsk tidsskrift og blant det eldste i sitt slag, men faktisk har det helt fra starten betegnet seg selv som «newspaper». Det ble grunnlagt i 1823, og den første redaktøren, Thomas Wakley, «eksperimenterte med flere journalistiske sjangre, og holdt en høy polemisk profil», skriver Øivind Larsen i boka «Eyr. Portrett av et tidsskrift». I likhet med andre medisinske tidsskrifter interesserte de seg for kultur og omtalte både kulturelle begivenheter, hadde sjakkspalte og anmeldte teaterstykker. Wakley var en «sosial reformator og politisk aktivist» som evnet å «se seg selv og sin publikasjon som en del av den øvrige presse», skriver Larsen. KH
Kringsjå
Den magiske puppen
I en ny dansk bok beskrives brystets gang gjennom historien. Om den har rett, har vi ikke fått vårt siste puppesjokk.
Sandra Lillebø
MELKESPRENG: «Madonna og barnet» (1452) av den franske hoffmaleren Jean Fouquet. Bildet er en del av et diptykon, en todelt bildeframstilling, i alterutsmykningen i kirka Collégiale Notre-Dame i den franske byen Melun.
I romanklassikeren «Vredens druer» fra 1939 beskriver John Steinbeck depresjonsårenes konsekvenser for bondefamiliene i Oklahoma, som i stort antall ble tvunget til å forlate gårdene sine for å søke arbeid lenger vest. Fortellingen om Joad-familiens flukt til California, som bidro til at forfatteren noen år seinere fikk Nobelprisen i litteratur, er gjennomgående holdt i en realistisk stil – med unntak av åpning og avslutning. På romanens aller siste side skriver Steinbeck ut en symbolsk og temmelig gåtefull scene som på et underfundig, konsentrert vis viser fram alt som står på spill i boka: Spørsmålene om generasjoner og tilhørighet, om oppofrelse og tap, om liv og død. Og i sentrum for dette nokså korte avsnittet, står et bryst. Tydeligvis kan man ha et så materialistisk og kjølig syn på verden som man bare vil, synes lærdommen å være: Idet brystet blottes, kommer symbolismen og metafysikken krypende like bak.
I boka «Brystets biografi» som kommer ut denne våren, spør den danske forskeren Mette Byriel-Thygesen seg om det kan være nettopp forbindelsen til liv og død som gjør brystet så interessant for oss. Byriel-Thygesen er etnolog og arbeider som museumsinspektør på det danske Nationalmuseet, hvor hun er spesialist på seksualitet, kropp og kjønn. Boka ble til, skriver hun i innledningen, blant annet fordi hun stadig fikk spørsmål fra journalister om hvorfor nettopp bryster så ofte ble stående i sentrum for kontroverser og skandaleoppslag i mediene. Hva er det som – pun not intended! – stikker seg sånn ut med nettopp denne kroppsdelen?
For selv om det ikke er vanskelig å harselere med lista av puppesjokk på Dagbladets nettsider, trenger vi ikke grave spesielt dypt for å konstatere at pupper i alle former og størrelser, og i alle nyanser av synlighet, engasjerer langt breiere enn til desken i en tabloidavis. Både Janet Jacksons ufrivillige blotting av det ene brystet under Superbowl-finalen i 2004 og Angela Merkels utringning i Operaen i Oslo i 2008 var internasjonale nyheter, bredt dekket og kommentert også i den mer seriøse delen av pressen. Spørsmålene florerte: Hadde Jackson egentlig vist brystet med vilje? Passet det seg for en tysk forbundskansler å la en så stor del av frontpartiet være synlig? Og var det ikke i det hele tatt noe ulekkert med at en middelaldrende kvinne viste såpass mye hud, særlig når den var såpass bløt i konsistensen? Så seint som i 2022 ble det store oppslag, også i Norge, av Helle Thorning-Schmidts kjolevalg til feiringen av dronning Margrethes 50-årsfeiring som regent. Det er så man må gni seg i øynene: Diskuterer vi virkelig fortsatt dette? I dag?
«Noen dager er harde, men disse brystvortene er hardere.»
— Kim Kardashian
Foruten at man som norsk leser løfter lett på øyenbrynene når man forstår at det danske ordet for kløfter er det ikke helt uproblematiske «kavalergange», er det lett å la seg underholde av Byriel-Thygesens gjennomgang av brystets gang gjennom historien. «Kontroversiell, kommersiell, undertrykt, bortgjemt, moderlig, erotisk og (noen ganger) befridd», er forfatterens egen karakteristikk, og man kan presisere at det er i uordnet rekkefølge. For om verdenshistorien var en historie om menneskets stødige veg mot frigjøring, ville det kanskje også være sånn for brystet. Men så enkelt er det selvfølgelig ikke. Hvor mye bryst, og ikke minst hvilken type bryst, som tåles i offentligheten – på strender, røde løpere og i nasjonalforsamlinger – går i bølger, motsatt hva et knippe danske andrebølgefeminister kanskje hadde håpet på da de i 1969 fikk trykket en nekrolog over bh-en i Politiken. Den gang ble plaggets hviletid relativt kort, men i dag er det på nytt en trend å kaste bh-en blant en del unge kvinner – en trend Byriel-Thygesen delvis tilskriver den allmenne reaksjonen på Instagrams forbud mot å vise (kvinners) brystvorter. Men hun mener det også kan være en utilsiktet virkning av pandemien, da hjemmelivet gjorde flere oppmerksomme på at det kan være behagelig å slippe stramme, kroppsnære plagg i det daglige – salget av bh-er uten spiler skal for eksempel ha økt markant nettopp i den perioden.
Det blottede brystet som symbol på frigjøring er heller ikke noe vi kom på i etterkrigstida, minner etnologen på – i Eugène Delacroix’ berømte maleri av den franske revolusjonen, «Friheten fører folket på barrikadene», er «friheten» avbildet nettopp som en kvinne med blottet bryst.
«Den som tar en kvinne på brystene, er ikke på langt nær så frekk som den som tar henne på ordet». Byriel-Thygesen åpner boka med dette sitatet, som visstnok er svært kjent i dansk sammenheng. Og som nordmann er man igjen fristet til bare å riste på hodet. De drøye danskene! Men ideen det avdekker, er antakelig like utbredt her til lands. Også vi har jo tross alt diskutert puppene til Jackson og Merkel, og mener tydelig like mye som våre naboer i sør at en kvinnes bryster ikke bare tilhører henne selv: De er å betrakte som en semioffentlig eiendom, og derfor foregår kampen om eierskapet til dem, følgelig også i offentligheten.
Den eierskapskampen har kanskje fremst av alt stått mellom de to andre medlemmene i den tradisjonelle kjernefamilien: Ektemannen eller elskeren, og barnet, som river i kvinnen og hennes bryster i motsetningen av hennes erotiske og moderlige vesen. Da jeg fikk et barn i Frankrike for et par tiår siden, møtte jeg for eksempel flere som helt på alvor mente at kvinner burde avstå fra eller begrense ammingen, siden brystene tilhørte ens mannlige partner mer enn de tilhørte barnet.
Ikke at morsmelka nødvendigvis har ført til et syn på kvinner som trygge og omsorgsfulle vesener. Tidligere tiders oppfatning av brystmelk som en substans som lignet blodet, førte med seg en oppvurdering av kvinners styrke og makt – men dermed også deres farlighet. Om en kvinne ble mistenkt å ha en såkalt «tredje brystvorte» – det kunne være snakk om noe så uskyldig som et fødselsmerke – sto hun i fare for å bli betraktet som heks og i ledtog med djevelen.
Nettopp hva det er med brystet som gjør oss så monomant opptatt av det på tvers av tider og kulturer, kan ikke Byriel-Thygesen gi noe entydig svar på. Det eneste som synes å være stødig gjennom historien, er de kommersielle kreftenes interesse for brystene. Om man ikke kan bruke dem til å selge øl eller biler, kan man alltids tjene penger på å løfte dem opp og ramme dem inn med bh-er med spiler og innlegg, eller hvorfor ikke med Kim Kardashians nyvinning av fjoråret – innebygget brystvorte? Vi lar henne få de siste ord:
«Klodens temperaturer blir varmere. Havene stiger. Innlandsisen skrumper. Jeg er ikke forsker, men jeg tror at alle kan bidra på sin egen måte. Derfor introduserer jeg en helt ny bh med innebygget brystvorte. Så uansett hvor varmt det er, vil du alltid se ut som om du fryser. Noen dager er harde, men disse brystvortene er hardere. Og i motsetning til isfjellene, forsvinner de ikke.»
Hun sang for seg selv: «Mitt liv, min kropp, ja til selvbestemt abort.» Vi hadde vært i 8. mars-tog – som hvert eneste år, foruten det året jeg hadde termin på kvinnedagen med hennes bror. Det har jeg gjort fordi jeg vil hun tidlig skal flaskes opp på feminismen. Men jeg følte også hun burde skjønne hva hun gjentok. Så jeg sa: «Du vet hva det betyr? At det er viktig at damer som ikke vil ha barn får gå til legen og ta bort barnet i magen, så de ikke skader seg hvis de må gjøre det selv.» Jeg visste jeg var på dypt vann når hun snudde seg: «En mamma som tar bort barnet i magen?» Ja, sa jeg, men det er egentlig ikke et barn: «De gjør det så tidlig, lenge før det har blitt et barn.»
Mens fjerning av nemndene og utvidelse av abortloven diskuteres i Norge – uke 18? uke 22? ingen begrensninger? – er de vektigste argumentene praktiske. Det er få som tar seinabort, også i land hvor selvbestemt abort er radikalt mye mer utvidet enn i Norge. Det er behov for å samkjøre dagens abortlov med praksis, at nesten alle får ja i nemnd. Og i møte med angrep på abortrettigheter internasjonalt, anbefaler WHO ingen tidsbegrensning på abort. Det er overbevisende. Men den prinsipielle debatten vekker et ubehag. Hvordan har vi begynt å snakke?
«Helt prinsipielt så tenker jeg at hvis man mener at kvinner skal ha full selvbestemmelse over egen kropp og eget liv, så tror jeg egentlig ikke at man kan sette noen grenser for det, at man kan bestemme at nå er det slutt på selvbestemmelsen», sa Kristine Sørheim i Manifest-podkasten «Redaksjonen» nylig. Påstanden er interessant: Fanger prinsippet om selvbestemmelse? Må det gjelde uansett, alltid, uavhengig av kontekst? Hennes podkast-makker Magnus Marsdal fulgte opp, og mente det ikke er så lett å komme opp med et prinsipp som «avlyser prinsippet om selvbestemt abort»: «Hvis man anser individet som kompetent til å ta den avgjørelsen på uke 12, hvorfor er ikke det individet kompetent på uke 13?»
«Kan vi miste noe dersom vi institusjonaliserer at kvinnen skal være eneste hensyn?»
Men det er ikke «kompetanse» som har vært begrensningene. Tradisjonelt har det slått inn et sterkere vern av fosteret jo lengre tid som går. Men i denne passiaren er det som om fosteret ikke finnes. Ifølge logikken: Har du rett til noe i uke åtte, har du rett til det helt opp til fødselen – hvilket er standpunktet til flere i SVs kvinnepolitiske utvalg. Eller som Kamzy Gunaratnam (Ap) sa til Aftenposten nylig: «Jeg vil at vi med en ny abortlov skal kunne si at vi er der for kvinner når de trenger staten, uansett hva hun måtte ville.»
Dersom loven endres tror jeg ikke det skal «komme rennende» masse kvinner som ønsker en seinabort, som Marsdal viser til i podkasten. Seinaborter er brutale og ikke noe en kvinne ønsker. Det er også argumentet for total selvbestemmelse: Ingen vil i praksis ønske å abortere et friskt foster så seint i forløpet. Men kan vi miste noe dersom vi institusjonaliserer at kvinnen skal være eneste hensyn selv i svangerskapets ytterste grense?
Vi er ufrie i mye i våre liv. Vi står ikke fritt til å behandle våre barn som vi vil. Vi står ikke fritt til å be en lege om å gjøre ende på våre dager. Vi står ikke fritt til å skyve våre eldre ut på et isflak om de er brysomme. Det er fullt tenkelig at man kan støtte kraftfullt opp om selvbestemt abort, men likevel ønske en mekanisme for at det tas hensyn til fosteret opp mot levedyktig alder.
