At det ikke settes opp mer samtidsopera, er fordi sjangeren har en kommunikasjonsutfordring. Mange sier at operakunsten mistet sin relevans på 1900-tallet, med tonalitetens fall og at det i verdenskrigenes århundre ble løgnaktig og falskt å skrive vakre melodier. Skolene og -ismene fra vår tid er få – eller rettere sagt er de altfor mange. Når du setter deg i operasalen for å se og høre et nyskrevet verk, aner du ikke hvilket tonespråk verket skal snakke. Og hvordan skal egentlig komponister kunne kommunisere når de færreste skjønner, eller engang aksepterer, normene for hvordan stemmen uttrykker tekst og følelser? Slike tanker kunne blitt til en bok, men betraktningen skal få tjene som innledning til en omtale av to nyskrevne og interessante svenske operaverk.