Lauget har utspilt sin rolle

Bjørn-Erik Hanssen (Dramatikerforbundet, NFFO og NBU)

Tor Eystein Øverås skriver i Klassekampen 9. mars at litterær kvalitet er kjernen i den pågående debatten om forfatternes organisasjonsmessige tilknytning. Selvsagt er kunstnerisk kvalitetsvurdering en del av diskusjonen, men debatten handler også om noe langt mer.

Det norske samfunnet har forandret seg voldsomt siden Den norske Forfatterforening ble stiftet i 1893. Forfatterforeningen framsto den gang som et laug, og medlemmene utformet selv det som kan sees som spirene til en norsk litteraturpolitikk. Særlig etter andre verdenskrig har kunst og kultur fått en helt annen rolle i samfunnet enn den hadde i Norge på slutten av 1800-tallet. Kunst og kultur har i dag blitt storindustri og styres følgelig etter industriens prinsipper. Forlag, filmindustri, musikk- og spillindustri er organisert av internasjonale storselskaper. Til og med viktige premissleverandører innen kulturfeltet, som universiteter og høyskoler, styres i dag etter kapitalistiske prinsipper.

Alt dette innebærer at dagens forfattere og kulturarbeidere har en helt annen virkelighet å forholde seg til enn forrige århundrenes aktører.

Grovt sagt har forfatterne blitt vareleverandører til storindustrien, vår samfunnsmessige stilling ligner i noen grad på arbeiderklassens. Forfattere og kulturarbeidere som gruppe tilhører her de lavtlønte, og har meget svake ordninger når det for eksempel gjelder samfunnsgoder som pensjon og sykelønn. Dette bør få konsekvenser for måten forfattere og andre kulturarbeidere organiserer seg på.

Her har vi mye å lære av arbeiderbevegelsens framvekst i Norge ved begynnelsen av 1900-tallet. Da besto faglige sammenslutninger av mange mindre organisasjoner og laug, som gjorde det vanskelig å fremme og få gjennomført faglige krav. Martin Tranmæl som hadde vært i Amerika og sett kapitalismens rovdrift på arbeidskraft og ressurser, forsto hva som måtte gjøres: De faglige organisasjonene måtte slå seg sammen, alle arbeidere på samme arbeidsplass kunne gjerne bli med i samme forbund. Alle særkrav fra laugenes tid måtte underordnes det nye fellesskapet i fagforeningene. Laugene hadde kort sagt utspilt sin rolle.

Vi kjenner resultatet av denne prosessen: Norsk LO er i dag kanskje verdens sterkeste og mest innflytelsesrike faglige organisasjon. Forfattere og andre kulturarbeidere hegner fortsatt om sine små organisasjoner og bruker mye tid på å krangle seg imellom.

Vi må heller se på hva som forener oss og etablere samarbeid som kan bringe forfatternes økonomi og rettigheter framover. En møysommelig prosess, som vil kreve kløkt og tålmodighet. Men har vi noe valg?

DebattSkule

Scientisme

Knut Ove Æsøy (Førsteamanuensis ved Oslomet)

Den siste tidas hendingar på Trosterud skole er ein naudsyn konsekvens av norsk skulepolitikk og ideen om ein forskingsbasert skule. Ideen om forskingsbasering vil kunne føre til avmakt. Avmakta oppstår om det blir ein til ein forhold mellom praktisk kunnskap og forsking. Om det berre er forsking som kan uttrykke praktisk kunnskap vil det ikkje vere mogleg for læraren å uttrykke kunnskap basert på kva dei kjenner som vesentleg og meiningsfullt for eigen praksis.

Mobil eller iPad i skulen er eit godt døme. Vitskapleg sett veit vi svært lite sikkert om effekten av iPad når det gjeld læring for den enkelte, etiske omsyn i klasserommet og samfunnsmessige konsekvensar. Likevel er både vitskaplege IKT-optimistar og -pessimistar på ballen. Med skråsikker forskingsbasert haldning blir lærarane sendt i stadig nye digitale retningar i eit akselererande tempo. Med seg på laget har denne forma for vitskap gode intensjonar, økonomiske interesser og ei skuleleiing som av omdømebygging og foreldresamarbeid vil gjere skulen forskingsbasert og forbetra.

Ein av konsekvensane er at vitskaplege og omdømebaserte påstandar vert forstått som normative ideal ein kvar lærar skal følgje og om læraren ikkje oppnår resultata av å følgje oppskrifta så er det læraren som er feilen. Sjølv om læraren skulle meine at det er læringshemmande eller moralsk gale å bruke oppskrifta, er det ingenting han kan gjere. Han kan berre argumentere ut frå praktisk klokskap.

I ein slik skule vil det læraren kjenner er rett og verkar, ikkje lenger legitimerast som sant. Vitskapleg informasjon har hierarkisk sigra over visdom og praktisk klokskap. Læraren har mista autoriteten til å meine noko som helst anna enn å vere den som skal gjennomføre det vitskapen seier for å halde på skulens omdøme.

Fleire spør etter lærarstemma og meir autoritet til læraren. Det er rett og slett ikkje mogleg i ei forskingsbasert utdanning som uttrykker eit ein til ein forhold mellom vitskap og praktisk kunnskap, og som ikkje anerkjenn grensene for kva vitskap ikkje kan seie noko om. Ein alternativ posisjon er å arbeide for ein kunnskapsorientert skule, ein visdomsorientert skule, ein meiningsfull skule, ein praktisk klok skule, eller rett og slett ein god skule.

DebattRøykeloven

Ikke først

Jardar Seim (Oslo)

Statsviter Bente Aasjord skriver 12. mars at Norge var det første landet med en røykelov, det vil si en bestemmelse i tobakksskadeloven om hvor det er forbudt å røyke. Videre forteller hun om debatten angående følgene loven kunne ha for innendørs serveringssteder, hvor det ble advart om konkurser. Så kom tilsvarende lover i land etter land i Europa, skriver Aasjord.

Men Norge var ikke først. Det var Irland. I samme år som Norge, altså 2004, bare tidligere på året. Propagandaen mot loven var like sterk der. Jeg husker at jeg på flyplassen i Dublin sa ja til å besvare et spørreskjema fra irske turistmyndigheter. Et av spørsmålene var om en slik røykelov ville minske sjansene for at jeg kom tilbake til landet. Det var jo ikke et nøytralt spørsmål, det forventede svaret skulle brukes i en kampanje mot den foreslåtte loven. Jeg svarte at en slik lov heller ville gjøre det mer fristende å besøke Irland.

Like etter at loven var trådt i kraft, ringte jeg en irsk venn som både likte å røyke og å gå på pub. Jeg tenkte han kanskje var skuffet over at det var gått slik. Tvert imot, merkelig nok føltes det helt riktig, sa han. Og la til – ikke minst med tanke på alle som jobber på pub. Min lille innvending mot at Norge var først, støtter samtidig opp under Aasjords hovedanliggende om en mer naturvennlig økonomi, som hun uttrykker slik: «Det er mulig å gjøre det umulige – hvis politikerne vil.» Jeg føyer til: Og hvis vi som velger politikerne, vil det selv.