I sitt tilsvar 23. februar etterlyser Aarre vitenskapelige argumenter hos meg. Tvillingstudier viser at alvorlige psykiske lidelser har en klar genetisk komponent. At vi kan fastslå dette selv om vi ikke kan lokalisere komponentene nøyaktig, kan sammenlignes med at vi ikke kan observere atomer i mikroskopet. Men vi kjenner virkningene av en kjernefysisk reaksjon. Deri ligger det åpenbare. Å insistere på ordet «normalvariasjon» er å sminke vekk den erfarte realiteten blant alminnelige mennesker, inkludert pårørende. Vi skaper ikke større aksept for psykisk lidelse på denne måten. Når ikke sammenbrudd i realitetssansen er mental sykdom, da er vel ingenting det? Hvorfor ikke like godt regne kreft og tuberkulose som normalvariasjoner? At alvorlig mental sykdom ofte er vanskelig å kurere, gjør det ikke til mindre av en sykdom i sine virkninger. Er det en så stor skam å være syk at vi ikke kan bruke ordet «sykdom» bare fordi det gjelder psyken?