Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Politikk

Kong Habermas

Harald er for Norge hva Habermas er for Tyskland.

ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Kongens nyttårstale falt denne gangen mellom «Makta 1» og «Makta 2». Stilt sammen gir «Makta» og den kongelige nyttårstale en fascinerende inngang til to ulike versjoner av hva politikk er – eller kan være. Den ene stammer fra Machiavelli på 1500-tallet, den andre fra Aristoteles, antikkens politisk-filosofiske mester. Begge hører det politiske livet til.

«Makta» gir i dramatisert versjon et bilde av politikk i Machiavellis forstand som et taktisk-strategisk spill om makt. Den har krigen som referanse: politikk som krigens fortsettelse med andre midler. Vi gjenfinner den hos så vel Lenin med hans militaristiske kamp henimot det avgjørende, revolusjonære slaget, som hos den høyreradikale «leninisten» Carl Schmitt med hans teori om politikk som den dødelige konfrontasjon mellom venn og fiende. Mao kombinerte en schmittsk venn-fiende-retorikk med en marxistisk lære om motsigelser: politikk er «ublodig krig», krig «blodig politikk». I den litt mildere leninistiske retorikken til Haakon Lie, arbeiderpartistatens mektige generalsekretær, var partikadrene «sersjantstaben» og kritikerne «giftplanter».

«Makta» skildrer det politiske intrigespillet blant Haakon Lies etterlatte i et parti på hell, et parti som sliter med restene av den leninistiske arven med dens redsel for åpen meningsbrytning også i det indre rom. Men «Makta» er også et samtidsdrama om en machiavellisme på tomgang, om et maktpolitisk spill blant politikere som har mistet retningssansen. Det er et drama om en politisk kultur i dyp moralsk forvitring hinsides høyre-venstre. Slik sett kunne seriens tittel like gjerne ha vært «Avmakta».

Kongens nyttårstale tilbød en ganske annen inngang til det politiske. Perspektivet var fellesskapets bånd, kraften i de synlige og usynlige hender; med ordene fra kongens nobelprisvinnende nabo: «usynlege hender leier oss». «For meg ligger det et trassig håp i dette ene ordet: Vi», «et lite, men romslig og vakkert ord». Det er, fortsatte kongen, det motsatte av å sette hverandre i bås, den polariserende venn–fiende–relasjonen, «oss og dem». Kongen var opptatt av å «ta vare på tilliten mellom oss»; striden for det gode samfunn er basert på en tro på at det finnes «et felles beste». Det er politikk i Aristoteles’ forstand, med vennskapet som referanse: politikk som etikkens fortsettelse med andre midler i striden for det gode samfunn. Mennesket er ifølge Aristoteles et politisk vesen som også er et talende vesen. Den siviliserte politikk beror til sist på tillit til ordets makt: evnen til å kunne overbevise de andre via kommunikasjon – og ikke utslette de andre med ammunisjon.

Kongen hørerparadoksalt nok hjemme i denne republikanske tradisjonen fra Aristoteles til Rosa Luxemburg og Hannah Arendt: politikk som den borgermakt som utspringer av offentlig handling i frihetlige fellesskap. Det var denne forestillingen om politikk som ble gjenoppdaget av de østeuropeiske dissidentene på 1980-tallet med tsjekkiske Václav Havel i spissen. Og det er politikk i denne forstand Jürgen Habermas har satt på begrep med sin teori om kommunikativ makt. Den viser til menneskets politiske skaperkraft: evnen til å kunne enes gjennom samtale og til å kunne skape institusjoner som forutsetter gjensidig forpliktende anerkjennelse.

Kongemakten hadde ifølge Marcus Jacob Monrad, 1800-tallets betydelige filosof som stod Oscar II nær, et sterkere «Hold i Folkebevidstheden» enn den flertallsviljen som var samlet i stortingssalen – «et af Vinden sammenblæst Sandbjerg, der snart igjen skal spredes for alle Vinde». Denne kongemakten ble politisk detronisert på 1880-tallet med parlamentarismens gjennombrudd. Parolen «all makt i denne sal» betød at politikken fikk et nytt kommunikativt sentrum i stortingssalen. Kongemakten har siden den gang gjennomgått en bemerkelsesverdig dialektisk forvandling. Kongen har i realiteten mistet enhver reell politisk makt, men har til gjengjeld fått en autoritet hinsides politikkens fronter. Hva kongen har tapt av politisk makt, har han gjenvunnet som samfunnsmoralsk autoritet. Denne arven fra Haakon 7 og Olav V har fått en ny aksent under Harald V.

«I et samfunn som flommer over av børskonfirmanter og medienarsissister, kan kongen med sin tale vise vei»

Vi trenger «den vanskelige tålmodigheten», fremholdt kongen i sin nyeste nyttårstale: «Jeg har levd lenge nok til å ha erfart at ting tar tid.» Det gjelder oss mennesker imellom som i samfunnslivet for øvrig. Politikk er langsom boring i tykke planker, kunne han ha sagt med Max Weber. «Men så er det områder der det siste vi trenger er mer tålmodighet. Mange unge skriver til meg og uttrykker bekymring for at det ikke gjøres nok for å ta vare på naturen og jorda vår.» Og kongen la til: «Jeg deler de unges bekymring, og deres utålmodighet. (…) Vi trenger nå alles utålmodighet før tiden renner ut for oss. Dette kan jeg ikke uttrykke sterkt nok.»

Det er fremfor alt gjennom nyttårstalene kongen er blitt en nasjonens stemme. Men han kan også ved andre, viktige begivenheter finne de rette ordene og kutte i nasjonale verkebyller. Det skjedde i bautatalen i Kiberg i Finnmark i 1992, der kongen strakk ut en inkluderende hånd til kommunistene.

I et samfunn som flommer over av børskonfirmanter og medienarsissister, men mangler verdier som kan gi tingene deres rette tyngde, kan kongen med sin tale vise vei. Vi trenger ledere som – med en formulering av en av de unge, tenksomme på 1830-tallet – kan gi den almene mening «den Elevation, uden hvilken den, formeget henvendt paa de materielle og under­ordnede Interesser, standser Samfundet i dets Fremskridt til virkelig Hæder og Lykke».

Det ligger, fremholdt kongen i en av sine nyttårstaler, en forpliktelse for politikerne til «å tenke helhetlig i en tid hvor tradisjonell solidaritet står i fare for å forvitre og hvor en tiltakende grådighetskultur brer om seg». Slik taler en konge som vet at han er monark i et land hvor «vi alle er sosialdemokrater» (enn så lenge). Det lukkede kongehuset er under kong Harald også det blitt en del av det åpne samfunnet, idet det har gjennomgått en bemerkelsesverdig, medial demokratisering. Med ham (i tospann med dronning Sonja) er det etablert en ny stil der kongehuset på en radikal måte er blitt åpnet for allmennheten – om det nå gjelder de kongelige regnskaper, de kongelige rom, de kongelige familiealbum eller endog de kongelige, indre organer.

Professor Habermas og kong Harald hører til samme generasjon; Habermas runder 95 i juni, Harald 87 i dag. Habermas’ personlige, kommunikative handikap (en medfødt åpen gane) har også vært Etterkrigs-Tysklands strukturelle handikap. Habermas omgjorde det dobbelte, kommunikative handikap til en politisk produktivkraft; han er med sin politiske kommunikasjonsteori blitt det post-nazistiske, demokratiske Tysklands filosof.

Kongens vesentligste maktutøvelse ligger i det norske system i talens makt, den demokratiske politikkens urform. Kong Harald har på sitt vis med sin tale gjort sitt institusjonelle handikap – den avpolitiserte kongemakt – til en politisk berikelse.

Harald er for Norge hva Habermas er for Tyskland.