Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Eivind Hofstad Evjemo skildrer middagens usynlige ubehag, i en verden som trenger kontakt.

En høne å plukke

AnmeldelseEirik Riis Mossefinn10. februar

Dyras liv: En kyllingbonde har hovedrollen i romanen «Ingens herre». Julian Fałats maleri er fra sent 1800-tall. Foto: Nasjonalmuseet i Warszawa/Wikimedia Commons

Eivind Hofstad Evjemo

Ingens herre

Roman

Cappelen Damm 2024, 218 sider

Skulle jeg ha skrevet en oppdatert versjon av Ovids «Metamorfoser», ville jeg ha inkludert en forvandling fra middagstallerkenens saftige kyllingfilet tilbake til levende oppdrettsfugl, vaklende tett i tett i industrielle haller. Maten vår representerer et mylder av moralske problemstillinger, hinsides hva øyet kan se, hvor enhver kritikk kan møtes med ansvarsfraskrivelsens argument: jeg er kun en brikke i systemet. Eller som det står om kyllingbonden Rakel i «Ingens herre»: «Hun håpet at folk hadde sett at kyllingene fikk leve gode liv ut fra sine forutsetninger og rammene som forbrukerne setter for industrien.» Men for forbrukeren er slaktekyllingen umulig å finne spor av i nuggeten, skjult som den etter å ha vært gjennom ledd på ledd i overgangen fra dyr til næringsvare.

Av daude og draumar gror det rundt Olav Nygards dikting 100 år etter at han gjekk bort.

Olav Nygards natt

EssayEivind Myklebust10. februar

Diktargåva: Olav Nygard var fødd i 1884 på fjellgarden Krossen i Modalen, og meinte frå tidleg av at han skulle bli diktar. Foto: Ukjent/NTB Scanpix

For hundre år sidan, 11. februar i 1924, sovna poeten Olav Nygard inn etter eit års tids sjukeleie i ei seng i ei sommarhytte ved husmannsplassen Beverlia på Ulsrud i Oslo. Han var godt budd, må ein kunne seie, han som drygt ti år tidlegare, i 1913, var innlagd med tuberkulose i lungene på Luster Sanatorium i Sogn, og som tidleg i debutboka «Flodmaal» frå same år plasserte dette diktet:

Henry Kissinger: Anklageskrift og en enstemmig jury.

Portrett av en krigsforbryter

AnmeldelseTore Linné Eriksen10. februar

Beryktet: Henry Kissinger rakk å bli 100 år før han døde 29. november i fjor. Bildet er tatt i Moskva i 2008. Foto: Dmitry Kostyukov/AFP/NTB Scanpix

René Rojas m.fl. (red.)

The Good Die Young. The Verdict on Henry Kissinger.

Sakprosa

Verso 2024, 172 sider

Det sies gjerne at om de døde skal det bare tales vakkert. Dette er et munnhell som et skarpskodd lag av historikere og journalister i USA, 17 i tallet, ikke har tatt særlig hensyn til i sin behandling av den nylig avdøde politikeren og diplomaten Henry Kissinger. Utgangspunktet for utgivelsen «The Good Die Young» er kort fortalt: Noen mennesker gjør verden bedre bare ved å forlate den. Når boka har blitt ferdig på rekordtid etter Kissingers død i november i fjor, er det fordi det allerede fantes et vell av biografier, avhandlinger, intervjuer, offentlige dokumenter – samt hovedpersonens egne utgivelser – å lene seg på.