Foreningsliv

Den første lederen av Den norske Forfatterforening het Arne Garborg. Han ble valgt på et stiftelsesmøte i Studentersamfundet 1894, og for en nystiftet forening som trengte tyngde og synlighet, kunne det se ut som et genistrek av et valg: Den da 43 år gamle forfatteren var på høyden av forfatterkarrieren, han hadde sentrale verk som «Bondestudentar» og «Trætte mand» bak seg. Han var en toneangivende stemme i offentligheten som ville bidra til at foreningen ble lagt merke til.

Vi noterer

... at den amerikanske sensurbølgen er som en togulykke i sakte fart, umulig ikke å følge med på, enda du forstår at det ikke ender godt. Denne uka melder LitHub om en hendelse i Massachusetts sent i fjor, der en politibetjent ble sendt inn i et klasserom på en ungdomsskole for å lete etter og konfiskere et eksemplar av den grafiske romanen «Gender Queer» av Maia Kobabe, etter en anonym klage om at boka skulle inneholde pornografisk materiale. Hendelsen resulterte i protester fra hundre elever som samlet seg utenfor skolen.

Lydboka vinner terreng. Hva gjør det med litteraturen og den kritiske offentligheten?

Rapport fra strømmeland

IntervjuSilje Bekeng- Flemmen13. januar

Spot(ify) on: I denne illustrasjonen, laget i 1901 eller 1910, kunne man spå at franske skoler ville satse tungt på lydbøker innen år 2000. Ilustrasjon: Jean Marc Cote, alt. Villemard/Wikimedia Commons

Puh! De økonomiske og strukturelle sidene ved lydmediets inntog i litteraturen utgjør en krattskog. Statistikk, lovendringer, tek-optimisme og skrekkscenarier, bransjeinternt stammespråk og juridisk flisespikkeri (tilsynelatende) som kanskje er i ferd med å endevende både litteraturen, ytringsfriheten og demokratiet. Intet mindre! I tillegg kommer en rekke spørsmål: Vil papirboka komme til å forsvinne? Hvordan skal forfattere og forlag tjene penger? Og, på det mer filosofiske plan: Hva gjør lydmediet med leseren? Med oppmerksomheten vår? Hvordan vil lyden forme litteraturen? Hva betyr det egentlig å lytte?