Tar klimaforskerne feil?

Hans Martin Seip (Professor emeritus i miljøkjemi) og Halfdan Wiik (Besteforeldrenes klimaaksjon)

Noen ord om oss som skriver dette: Den ene er professor emeritus i miljøkjemi, og har i femti år arbeidet med miljø- og klimaforskning. Den andre er livslang miljøaktivist og initiativtaker til Besteforeldrenes klimaaksjon. Men skal man tro Bjørn Vassnes og det han skriver 14. desember («Klimamål versus virkeligheten»), kan ingen av oss ha forstått særlig mye. Med en utrolig arroganse gir han seg til å belære om hvor vanskelig, for ikke å si umulig, det er å bli kvitt avhengigheten av fossilt brensel. Han antyder også at vi ikke vet at det er klimagassutslipp fra industrielle prosesser. Forskere på Cicero uttaler seg om saker de ikke har greie på.

Klassekampens vitenskapsjournalist opptrer som en de facto klimafornekter. Ikke ett ord om hva som vil skje hvis vi følger hans råd og gir opp omstillings- og klimamålene.

«Ikke ett ord om hva som vil skje hvis vi følger hans råd»

2023 er det varmeste året som er registrert. Global oppvarming har akselerert, og vil fortsette å gjøre det hvis ikke utslippene reduseres drastisk. Vil Vassnes ta risken på at store områder av kloden blir ubeboelige?

Det finnes en mengde rapporter som diskuterer mulige scenarier for å redusere utslipp ned mot «netto null» (riktignok et vanskelig begrep). Et generelt trekk er sterk satsing på sol, med bidrag også fra vind og kjernekraft. Selvsagt er det ikke enkelt. Vi burde begynt for mange år siden, men det nytter lite å syte over det nå. At noen prosjekter mislykkes (Vassnes nevner batterifabrikken i Mo i Rana) er bare å vente. Desto viktigere er det å komme i gang raskt og på bred front. Jf Martin Skancke, leder av Klimautvalget 2050: «Omstilling til lavutslipp handler om noe mer enn utslipp. Det er en bred samfunnsomstilling som må starte nå.»

Overhørt

Kan det virkelig være sant? Har hvert tiende menneske jeg passerer på gaten, lest Jon Fosse?
— Bernhard Ellefsen i Morgenbladet

Det er flere Fosse-lesere i Norge enn det er Senterparti-velgere! Jon Fosse er mer populær i Norge enn Tesla!
— Bernhard Ellefsen

Konger, føydalherrer eller aristokrater hadde i sin tid sine begrunnelser for ulikhet, men det har vi i dag også. Hvis ikke hadde vi borgere vært mer rasende og mer i opprør. I stedet kjøper vi brød etter klokken 22 på halv pris og mumler noe om at «det må da være lov å tjene penger her i landet.
— Linn Stalsberg i Dagsavisen

Jeg mener bestemt at det ikke var sånn da generasjonene før var ungdom. Vi fikk da virkelig gnidd inn lokalhistorie, politikk og nyheter hjemme. Gjorde ikke du også?
— Finn Bjørn Tønder om ungdommens uvitenhet, i Bergensavisen

Ikke kødd med juleferien min!
— Oda Oline Omdal i Unge Høyre, i VG

DebattHavbunnsmineraler

Vi kommer ikke unna behovet for mineraler

Håkon Knudsen Toven (Fagansvarlig for havbunnsmineraler, Offshore Norge)

Vestens behov for metaller og mineraler øker i takt med energiomstillingen. I dag er det et gapende misforhold mellom ambisjonene for utbyggingen av fornybar energi, og tilgangen på mineralene som er avgjørende for at de samme ambisjonene skal nås. Derfor er det både viktig og bra at et bredt flertall på Stortinget har sagt ja til å utforske muligheten for en norsk havbunnsmineralnæring.

Det grønne skiftet trenger mineraler. For å bygge ut sol-, vind og batteriteknologi trenger vi mineraler som kobolt, litium, nikkel og kobber; mineraler som finnes på den norske havbunnen. IEA anslår at mineralbehovet vil kunne øke mellom fire til seks ganger dagens nivå innen 2040. Spørsmålet er hvordan og i hvilke land de skal utvinnes.

I dag dominerer Kina markedet både innen utvinning og prosessering. En så ensidig tilbudsside er problematisk og gjør oss sårbare for geopolitiske konflikter. Utvinning av havbunnsmineraler på norsk sokkel vil ikke løse det alene, men kan bidra til en bredere tilbudsside og sikre kritiske verdikjeder. Derfor er det bra at Høyre, Frp, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har annonsert enighet om en trinnvis åpning for utvinning av havbunnsmineraler på norsk sokkel.

«Spørsmålet er hvordan og i hvilke land de skal utvinnes»

Utvinning av havbunnsmineraler er ikke uproblematisk. Vi har for lite kunnskap om dyphavet, og all industriell aktivitet vil ha påvirkning på miljøet. Derfor er det bra at det stilles strenge krav til miljø, miljøkartlegging og at åpningen skjer gradvis og er kunnskapsbasert. De forhøyede miljøstandardene vil være viktig for å tiltrekke seg de mest seriøse aktørene. I dag foregår mineralutvinning ute av syne og ute av sinn for de fleste nordmenn, i gruver langt vekk fra norske miljøstandarder. En norsk havbunnsmineralnæring kan bidra til en mer bærekraftig mineralutvinning.

Er det noe det siste halvannet året har lært oss, er det at vi ikke kan gjøre oss ressursavhengig av land som Russland og Kina. Når vi vet at Norge er i en unik posisjon, med mulig store forekomster av havbunnsmineraler på norsk sokkel og verdensledende marin- og offshorekompetanse, vil det være rart om vi ikke engang skulle utforsket muligheten for en norsk havbunnsmineralnæring. Selv med optimal ressursutnyttelse fra eksisterende gruvevirksomhet på land – og selv med optimal resirkulering – vil behovet for mineraler og sjeldne jordarter mangedoble seg de neste tiårene.

Dersom utvinningen av havbunnsmineraler kan gjøres på en forsvarlig måte, både med hensyn til sikkerhet og miljø, kan dette utgjøre et tilskudd som bidrar til å sikre kritiske metaller til det grønne skiftet, redusere dominansen til enkeltaktører på det globale markedet og legge grunnlaget for nye arbeidsplasser og lokal verdiskaping i Norge.