Jeg så henne i feeden min for noen uker siden, knelende og varsomt bøyd over sitt døde barn som ligger på fanget pakket inn i et hvitt laken. Drakten hennes har en klar blåfarge, og den ene armen hviler over det døde barnets hode. Det var et stille bilde, i klar kontrast til alle videoene jeg har sett de siste ukene og som har brent seg fast: Brannskadde barn som hyler i smerte, fordi det ikke lenger finnes smertestillende. Fedre som desperat graver i ruinene med bare fingrene. Premature babyer på et brett som skriker og gråter.
Viktige ord, men feil avsender
I et innlegg 22. november går 15 ansatte ved Deichman ut med kritikk av min beslutning om å avslutte en spontan diktdugnad med deling av dikt skrevet av palestinske forfattere. Behovet for å engasjere seg i all nød og lidelse som rammer sivile på Gaza akkurat nå, er noe vi alle kjenner på. Vi er vitne til nød og utålelig lidelse både i Ukraina og nå også på Gaza, og de som rammes er uskyldige sivile. Deichman anerkjenner og verdsetter engasjement hos våre ansatte. Men diktdugnaden som ble startet i Deichmans kanaler er ikke en del av vår nøye vurderte kommunikasjon rundt Gaza-konflikten. Kampanjen ble problematisk fordi den skaper tvil om Deichmans rolle som formidler – da det utelukkende var dikt og flagg fra Palestina som ble trukket frem. Utleie av rom til frivillige organisasjoner, foreninger og andre private aktører ligger utenfor vårt redaksjonelle felt, mens dette spontane initiativet ligger i våre redaksjonelle flater. Det er viktig at vi holder disse flatene i biblioteket fra hverandre. Diktserien som ble publisert i Deichmans kanaler kan forstås som om Deichman velger side i den pågående konflikten.