DebattIsrael og palestina

Hun var en av våre

Imen Hasnaoui (Daglig leder Det Islamske forbundet, Rabita)

Vi visste det ville komme, det var bare snakk om tid. Denne uken sto jeg opp til nyheten om at en norsk borger ble drept. Det kunne vært en av oss, tenkte jeg. Etter litt research kom det jeg fryktet frem, det er en av oss. Et av medlemmene i moskeen min har blitt bombet i filler av okkupasjonsmakten i Gaza.

Det som i vestlige medier kalles «evakuering» er en fordrivelse og etnisk rensing av palestinere. Mens evakueringen foregår, bombes flyktninger, veier og grenseoverganger.

Ghada og hennes 13 slektninger ble massakrert i den sørlige delen av Gaza, der det skulle være trygt.

Hvordan er det egentlig meningen at man skal forholde seg under et pågående folkemord? Skal jeg bare drikke te og spise knekkebrød som vanlig mens en million barn verken har vann eller mat? Skal jeg liksom hente fram macen og jobbe mens to millioner mennesker ikke har annet lys enn sola og granatene?

Ordene over er ikke mine, men et sitat fra et Facebook-innlegg forfatteren Guro Sibeko skrev for en liten stund siden. Jeg låner dem fordi de presist formulerer opplevelsen av å ha blitt satt på tilskuerbenken til et pågående folkemord i Gaza, som ingen vestlige statsledere hittil har tatt ordentlig avstand fra. Mange innflytelsesrike personer som jeg tidligere har sett opp til har heller ikke tatt avstand.

«Ghada ble massakret i sørlige Gaza, der det skulle være trygt»

Omfanget av massakrene på sivile peker kun én vei. Dette er et pågående folkemord. Hva skal man ellers kalle den langsomme død for 130 kuvøsebabyer? Når utsultede hunder og katter spiser døde mennesker på sykehus og gater? Når foreldre plukker opp sine barns kroppsrester? Hvordan vil man ellers beskrive det faktum at minst 11.800 er drept i israelske luftangrep mot Gazastripen på fem uker, 4609 av dem barn? Over 28.000 er såret og rundt 2700 er fremdeles savnet i ruinene.

Det er ingen selvfølge at menneskeliv skal aktes og beskyttes. Tvert om, det er kanskje unntaket i den verden vi lever i. Det er alle menneskers plikt å tenke gjennom dette. Hva skal til for at vi setter alle mennesker like høyt? Menneskers likeverd har aldri vært noen selvfølge, og slett ikke i vår europeiske kultur. Det er vår plikt å prøve å identifisere trekk og holdninger som bidrar til at menneskeliv mister beskyttelse.

Israel er i dag den største terrorstaten, målt etter sivile ofre. Israels angrep på Gaza er enda verre enn Russlands krigsforbrytelser i Ukraina.

Jeg er i ferd med å miste troen på menneskeheten. Vår generasjon er like grusom som andre generasjoner i menneskehetens historie. Disse blodige ukene på Gaza i 2023 vil bli stående som et symboltungt eksempel på hvordan statens maktmonopol noen ganger blir misbrukt som statlig terror, på linje med Sharpeville, Groznyj, My Lai, eller gatene i syriske byer. Verken gamle eller unge blir spart. Gravide kvinner dør med sine fostre i magen.

Den 75 år gamle undertrykkelsen av det palestinske folket, med etnisk rensing, okkupasjon, annektering og kolonisering av de samme områdene, har fått foregå uavbrutt. Israel har ikke blitt holdt ansvarlig for brudd på folkerett, humanitærrett eller menneskerettigheter. Det finnes de som gjør en forskjell, og som både påvirker og redder andres liv – gjerne med fare for sitt eget. Et godt eksempel er Mads Gilbert og hans norske kollegaer, som venter på grønt lys for å slippe inn.

Ingen kan sitte stille og se på dette. Alle som har makt og påvirkningskraft må gjøre det de kan for å stanse det.

DebattSkole

Norsk skole, nå med fyldigere kvalitet!

Thom Bjørnar Jambak (2. nestleder i Utdanningsforbundet)

De siste tjue årenes søkelys på kvalitet i utdanningen har gjort skolen gjenstand for det George Ritzer kalte McDonaldifisering . En Big Mac er lik over hele verden. Om du går på en McDonalds-restaurant i Phnom Penn eller på Jessheim får du den samme burgeren. Spørsmålet er om du har fått oppleve kulturen i det landet du er i? Neppe. Men det er ingen tvil om at hamburgeren til kjeden McDonald’s oppfyller kravene til kvalitet. I hvert fall ifølge definisjonen på kvalitet fra Store norske leksikon. Der defineres kvalitet som: tings måte å være på, beskaffenhet; spesifikk karakter [om sanseinntrykk].

Enkelt sagt er kvalitet evnen til å tilfredsstille kundens eller brukerens krav og forventninger.

Begrepet kvalitet ble innført i offentlig virksomhet i reformbølgen som siden 1980-tallet har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved hjelp av styringsprinsipper fra privat sektor. Fremdeles er nok begrepet kvalitet fremmedgjørende for lærere og foresatte, og det kan sies å bære preg av nytale slik det brukes, for eksempel i kvalitetssikring, resultatkvalitet, strukturkvalitet, kvalitetsindikator og kvalitetshierarki. Slik produkter standardiseres, standardiseres også skolen.

«Utdanning er ikke hamburgere»

Mandag leverte Utvalget for kvalitetsutvikling (Kvalitetsutviklingsutvalget) sin NOU om en videreutvikling av kvalitetsvurderingssystemet i skolen. Kvalitetsvurderingssystemet er kort sagt verktøyet for styringen av norsk skole. Det består i dag av en rekke ulike prøver, verktøy og datakilder og har blitt et system som har vokst ut over sine egne grenser og formål.

Utvalget foreslår en rekke tiltak som jeg mener kan være bra for norsk skole, blant annet å avvikle dagens nasjonale prøver og å lage læringsstøttende prøver i lesing, skriving og regning. Men heller ikke dette utvalget definerer begrepet kvalitet. Likevel bruker de begrepet hele 1250 ganger i innstillingen. Det tydelige skiftet i tenkningen om kvalitetsvurdering og kvalitetsutvikling, som utvalgsleder Tine Sophie Prøitz etterlyste da hun presenterte NOU-en er nok ikke tilstrekkelig. Kvalitet i skolen er ofte bygd på systemiske standarder for hva man bør lære, ut fra et økonomisk perspektiv. Standarden er uavhengig av kultur, tradisjon, læreplaner og nasjonale formål med skolen. Men det er ikke systemer som lager god skole, det er innholdet.

Jeg tviler på at utvalget går langt nok om vi skal klare å endre et system som ikke fungerer. Og her er nettopp begrepet kvalitet en nøkkel. Kvalitet i skolen er uløselig knyttet opp til standardisering, telling og måling. En god skole derimot, rommer kunnskap som kan måles og testes – men også dannelsen, verdiene og holdningene vi skal føre videre til neste generasjon.

Da jeg gikk på videregående skole på 1980-tallet, lo vi mye av en reklame for Gillette barberingsskum. Det var et gult klistremerke på boksen der det stod: Nå med fyldigere kvalitet! Begrepet gir ikke mye mer mening når vi bruker det om skole i dag. Utdanning er ikke hamburgere.

DebattIsrael og palestina

Jentelaget i Ramallah

Zohreh Abdollahkhani (Ph.d.-stipendiat i idretts- og utdanningsvitenskap, Universitetet i Sørøst-Norge) og Johan M. Staxrud (Ph.d.-stipendiat i kulturstudier, Universitetet i Sørøst-Norge)

Forrige gang Norway Cup ble arrangert, hendte noe vi ikke trodde skulle være mulig. Et jentelag fra den palestinske klubben Sareyyet Ramallah ble nektet visum av UDI, slik at de ikke kunne delta i turneringen. Deres ønske og drøm om å delta i en internasjonal turnering i Norge, som står for fred, forståelse og etablering av vennskapsbånd på tvers av etnisitet, nasjonalitet, religion og kjønn, ble altså nektet dem av norske myndigheter. Selv med norskspråklig hjelp og iherdig innsats for å rette opp eventuelle feil i søknadsprosessen ble visumsøknaden til slutt avvist på et heller uforståelig grunnlag.

Det er utfordrende som norsk statsborger å forstå vanskelighetene jentene i Sareyyet Ramallah må tåle på daglig basis, men det er viktig at vi gjør nettopp det. Avslaget fra UDI var dypt fortvilende og sterkt ødeleggende for utøverne.

Som vi alle vet, har den pågående konflikten ført til store ødeleggelser i Gaza. Antall døde øker for hver dag, for hver time. Ifølge nyhetsbyrået EFE dør et palestinsk barn hvert tiende minutt.

Vi tenker på fotballspillerne som skulle ha vært med på Norway Cup i år og samtidig på de som faktisk deltok, fra Gaza. Hvor mange av dem er i live nå? Har de tilgang til mat, medisiner og legehjelp? Har de tilfluktsrom og kan komme seg i sikkerhet? Hvilke fysiske og psykiske traumer og skader er de påført? Vil de noen gang få muligheten til å spille fotball igjen?

Dette åpne brevet er adressert til UDI, Norway Cup med arrangører og Norges Fotballforbund. Vi skriver til dere for å uttrykke vår bekymring og medfølelse for alle barn og unge som er rammet av krig og konflikt, uavhengig av nasjonalitet, bakgrunn og kjønn. Hvem vet om de nå har skrevet sin siste visumsøknad fordi de er blitt ofre for væpnet konflikt.

Når søknadene kommer, kan det være deres siste sjanse til å få drive med idrett fri fra fare og død. Vi ber dere tenke dere om neste gang dere gir avslag. Neste gang et palestinsk idrettslag søker om innreise for å være med på et hvilket som helst sportsarrangement i Norge, håper vi inderlig at de får innvilget søknaden – hvis de fortsatt er i live.