Russisk er sammen med arabisk det nest mest utbredte språket blant israelske borgere. Det brukes av rundt 20 prosent av befolkningen – innvandrere fra Sovjetunionen, Russland og andre postsovjetiske republikker. Israel har «russiske» partier i parlamentet, russisk TV, russiske aviser, dagligvarebutikker, teatre og diskoteker.

Dessuten er det i stor grad takket være «rusim», som de kalles, at dagens Israel er blitt det verden kjenner det som.

Statistiske analyser utført av forskere ved JDC-Brookdale Institute i Jerusalem viser at russisktalende velgere gjennom 30 år har hatt en avgjørende innflytelse på israelsk politikk. De fleste av dem har stemt på partier i den «nasjonale leiren» som står for en «hard linje» mot palestinerne, som Likud og Israel vårt hjem. Benjamin Netanyahus nåværende regjering kom til makta mye takket være rusim-stemmene. Dette er et paradoks: Før utvandringen hadde mange russisktalende israelere liberale, kosmopolitiske og «menneskerettslige» verdier, og de var motstandere av krig og undertrykkelse i sitt tidligere hjemland.

I Sovjetunionen var jødene den best utdannede befolkningsgruppa. I 1989 hadde 15,9 prosent av innbyggerne høyere utdanning, men blant jødene var andelen 52,4 prosent. De var kjernen i «intelligentsiaen» – lærere, leger, ingeniører, forskere, humanister, eller, som man sa i sovjettida, «åndsarbeidere». Samtidig ble jøder utsatt for diskriminering. I Stalins siste leveår ble det gjennomført flere antisemittiske kampanjer. Hundrevis av mennesker ble skutt, og jødiske frivillige organisasjoner ble oppløst. Men også seinere ble millioner av jøder diskriminert: Det var vanskelig for dem å få adgang til prestisjefylte universiteter. Myndighetene foretrakk å holde jøder unna altfor høye stillinger.

Tusenvis skiftet etternavn og ble registrert som russere, ukrainere eller andre nasjonaliteter. I 1959 registrerte folketellingen 2,27 millioner borgere av jødisk nasjonalitet i Sovjetunionen. I 1989 var det bare 1,45 millioner som kalte seg jøder.

«Mot slutten av sovjettida oppfattet de aller fleste jøder det sovjetiske regimet som antisemittisk», sier den russisk-israelske statsviteren Mikhail Magid. Selvfølgelig ble alt som var offisielt – ideologi, medier og kunst – oppfattet «omvendt». Hvis «de» skjelte ut kapitalismen, betydde det at kapitalismen var storartet. Hvis «de» forsvarte palestinerne, betydde det at palestinerne var en slags monstre. Denne opplevelsen satte sitt preg på den sosiale identiteten til den sovjetiske intelligentsiaen, som hundretusener av jøder var en del av. På den ene siden sørget intelligentsiaen for at planøkonomien, statsapparatet, industrien og utdanningen fungerte. På den annen side satset sovjetmyndighetene tradisjonelt på industriproletariatet, og de intellektuelle irriterte seg over arbeidernes «privilegier». Dessuten visste de mer både om de tragiske hendelsene under Stalin-tiden og om levestandarden i Vesten. Intelligentsiaen leste også dissidentforfattere i «samizdat», lyttet til forbudte vestlige radiostasjoner og deltok i opposisjonelle samtaler på kjøkkenet.

Dette gjorde dem ikke bare mottakelige for opposisjonelle ideer, men satte dem også i opposisjon til «vanlige folk». Det «uutdannede» folket ble etter hvert oppfattet som bærer av «mørke instinkter» som gjorde det til medløper for kommunistmakta.

«Den russiske liberalismen hadde fra begynnelsen av en autoritær kjerne»

«Den store innvandringen» begynte i 1989: I løpet av ti år flyttet 1,1 millioner fra tidligere sovjetrepublikker til Israel. Hundretusener av sovjetiske ingeniører, fysikere, leger og lærere befant seg plutselig i et lite land i Midtøsten uten språkkunnskaper, uten å ha lært å leve i et ikke-sosialistisk samfunn – og selvsagt uten jobb. «Det var et sosialt helvete», husker Mikhail Magid. «Tidligere direktører for vitenskapelige institutter vasket vinduer på spisesteder, kirurger tok de skitneste jobbene, folk bodde flere på hvert rom i hybelhus i bitte små byer.»

Selv om utdanningsnivået til «rusim» var mye høyere enn gjennomsnittet, var gjennomsnittslønna 35 prosent av lønna til israelere som hadde bodd lenge i landet.

«Innvandrerne i denne bølgen ble ofte utsatt for en typisk israelsk rasisme og diskriminering», forteller Magid. «Religiøse østjøder kalte dem ‘horebarn’ på grunn av deres ateisme og blandede ekteskap, noe som var vanlig i Sovjetunionen. Den tradisjonelle askenasiske eliten foraktet ‘rusim’ som halvville folk fra det ‘barbariske’ Russland. Selv den israelske venstresida behandlet dem med forakt. Typisk var fordommen om at ‘rusim’ var urenslige.»

Reaksjonene var forskjellige. Minst ti prosent av de «repatrierte» reiste tilbake. Titusener kom seg videre til andre utviklede land, og de fleste av dem som ble igjen, søkte sosiale, psykologiske og politiske muligheter for å unnslippe den uutholdelige ydmykelsen på den sosiale bunnen. Og «nasjonalt samhold» og sjåvinisme viste seg å være egnede verktøy for dette. Den sosiale og etniske «andre» var lett å finne: De russisktalende jødene fant en enda mer rettsløs og foraktet gruppe – «utlendingene», araberne som overtok rolla som deres egne forfedre måtte spille i tsarriket.

Endelig spilte de liberale overbevisningene som mange russisktalende israelere tok med seg hjemmefra, også en ambivalent rolle. I det sene Sovjetunionen eller i Russland var disse overbevisningene vanligvis ikke en dypt gjennomtenkt ideologi, men et sett med kulturelle passord. Å være liberal betydde ganske enkelt å ta Vestens parti i den kalde krigen. Det gjorde det mulig å skjelle ut myndighetene for «totalitarisme» og brudd på menneskerettighetene. Kravet om ytringsfrihet var i samsvar med de intellektuelles krav om en større rolle i samfunnet. For en diskriminert etnisk minoritet var det naturlig å protestere mot nasjonalismen. Men den russiske liberalismen hadde fra begynnelsen av en autoritær kjerne. Den innebar slett ikke nødvendigheten av å dele makta (eller til og med ytringsfriheten) med det «uvitende» folket som var alliert med det kommunistiske (eller postkommunistiske) regimet.

Den provestlige minoriteten mente oppriktig at demokratiet var «demokratenes» egen makt.

I Israel passet denne ideologiske hybriden godt inn. Det var bekvemt å beskrive konflikten mellom arabere og jøder i velkjente termer: kamp mellom (vestlig) sivilisasjon og (østlig) barbari – akkurat som hjemme. Uten å anstrenge seg gjenkjente gårsdagens moskovitter, leningradere og kyivitter «demokratiet» hos et politisk regime som nekter flere millioner mennesker borgerrettigheter med den begrunnelse at de er fremmede som «ikke er klare for frihet». Slik har Israels enorme russisktalende befolkningsgruppe blitt en bolverk for høyreorienterte og militaristiske krefter. Men selv om disse nasjonalistene tror at de er enestående, har sosiale forhold ligget til grunn for den kolossale høyredreiningen som hele verden nå opplever.

Oversatt av Steinar Gil.