PJ Harveys tørrvittige tekster om kjønn og makt begeistrer fortsatt.
I aller siste liten fikk jeg kjøpt meg en billett for å se PJ Harvey tirsdag kveld. Idet jeg ankom Sentrum Scene, stilte jeg meg i baren for å kjøpe meg en øl. Ei Pixies-T-skjorte kom meg i forkjøpet. Det demret for meg at jeg hadde trådt inn i en skolegård fra nittitallet.
Med «Krigens grusomheter» viste Francisco de Goya (1746–1828) fram de groteske konsekvensene av makthaveres krigføring.
Blikket vårt formes alltid av den livs- og verdenssituasjonen vi befinner oss i. Når man selv er med barn, myldrer gatene av kvinner med struttende mager. Aldri skriver avisene så mye om den nært forestående løsningen på kreftgåten som når ens kjære ligger for døden. Og når man i disse dystre ukene ser Francisco de Goyas grafiske serie «Krigens grusomheter» (1810–1815) på Munchmuseet, er det vanskelig, for ikke si umulig, ikke å lese den brutale Hamas-terroren og de hjerterå angrepene på Gaza inn i verkene.
