Den 3. september i år var jeg på minnesamling for Ali Farah. Jeg er veldig takknemlig for at jeg ble invitert. Høsten 2007 leste jeg om det som ble hetende «Ambulansesjåførsaken» i avisene, og jeg ble slått av hvordan saken utviklet seg.

Det var Ali som fikk alvorlige hodeskader, skader som kunne ha drept ham og som preget ham resten av livet. Så hvordan kunne det ha seg at folks sympati tilfalt ambulansesjåføren som lot være å hjelpe ham, med dypt tragiske følger? Ambulansesjåføren fikk en million kroner i erstatning, for presseomtalen, Ali Farah fikk ingenting. Høsten 2017 skrev jeg om saken. Den opprørte meg. Teksten er blitt til det første kapitlet i boken «Rasisme, eksklusjon, mangfold». Det nedenstående er basert på det jeg sa den gangen.

Jeg har lyst til å gå tilbake til en historie som utspant seg for flere år siden. Det er en historie om en ambulansesjåfør, en historie om pressen og om den offentlige opinionen, en historie om hvordan maktforhold former hva som betraktes som sant, virkelig og gyldig.

Det var en gang en mann som satt i en park i Oslo sammen med sin kjæreste og lille datter. Mannen, som het Ali Farah, ble slått ned av en annen mann. Han ble alvorlig skadet, med blødning fra hodet. Kjæresten hans tilkalte en ambulanse. Ambulansen kom og dro igjen uten å ta ham med. Ambulansesjåføren tolket situasjonen dit hen at mannen var full og ikke trengte hjelp. Det var politiet som etterpå hjalp ham til sykehuset, der han ble lagt i koma og operert for livstruende blødning på hjernen. Det at ambulansesjåføren neglisjerte sin plikt til å hjelpe, fikk kjæresten hans, Kohinoor Nordberg, til å starte en debatt om rasisme.

Vinklingen på saken i pressen ble i stor grad gjort til et spørsmål om ambulansesjåføren var rasist eller ikke. Ambulansesjåføren uttalte at han hadde oppfattet mannen som et ordensproblem. Han ba Farah og Nordberg «stoppe jakten på min kollega og meg», som han uttrykte det. Statens helsetilsyn konkluderte med at ambulansesjåførenes handlinger var uforsvarlige, «men at det ikke er grunnlag for å tro at de opptrådte rasistisk, eller at deres handlinger var rasistisk motivert». Ambulansesjåføren ble bøtelagt for utilbørlig opptreden under utførelse av offentlig tjeneste, men ble frifunnet i tingretten. Dagbladet ble dømt til å betale ambulansesjåføren en million i oppreisning for injurier.

Da jeg brukte denne saken som illustrasjon i en tidlig versjon av en artikkel, ble jeg fortalt at eksempelet ikke var så godt fordi de fleste nå sympatiserte med ambulansesjåføren. Mange syntes nå synd på ham – «stakkars mann, som ble anklaget for rasisme» – og han ble i stor grad frifunnet i den offentlige opinionen. Jeg byttet ut eksempelet.

Først en stund senere slo det meg at det at de flestes sympati nå lå hos ambulansesjåføren, belyste nettopp det jeg prøvde å forstå.

I Michael Balints modell for traumer beskriver han hvordan et traume har tre faser. I den første er det et avhengighets- og tillitsforhold. I den andre finner et overgrep sted, enten én gang eller gjentatte ganger. Traumet fullendes først i den tredje fasen, når den som er blitt utsatt for overgrepet søker forståelse, anerkjennelse eller trøst, og overgriperen svarer med å opptre som om ingenting har skjedd. Enten vedkommende er opptatt med andre ting eller er plaget av skyldfølelse, kan hen uttrykke indignasjon i møte med anklagen eller fortsette som om ingenting var skjedd. Hendelsen blir gjort uvirkelig.

I det vanlige svaret på en anklage om rasisme, sexisme, homofobi, islamofobi, som «Jeg mente ikke å skade. Du misforstår meg. Det er du som er overfølsom», finner vi en lignende struktur. Den inneholder kravet om at talerens intensjon er virkelig og gyldig, mens mottakerens opplevelse og fortolkning ikke er det. Hendelsen avskrives som fantasi, som uvirkelig. Den andres erfaring er ikke av betydning, den er ikke meningsfull. Endelig inviteres, eller tvinges, mottakeren til å identifisere seg med taleren, eller angriperen.

Så kommer tredjepart , publikum i en mediesak, inn i bildet. Siden forsvarerens versjon framstår som i tråd med «common sense» mens mottakerens påstand framstår som «radikal», vil tredjepart være tilbøyelig til å støtte førstnevnte posisjon, som framstår som intuitivt meningsfull. Dermed bidrar den tilsynelatende nøytrale tredjeparten gjennom sin passivitet til den tredje traumefasen, ved å misforstå, benekte, gjøre hendelsen til noe som ikke finnes.

En viktig faktor er individorienteringen, som er sterkere jo mer tabloid pressen er. Spørsmålet som stilles, blir er dette individet rasistisk? Ja eller nei. «Rasistisk» begrenses til individets bevisste og uttalte intensjon. Spørsmålet blir fortolket, mellom linjene, som et spørsmål om vedkommende er mer rasistisk enn gjennomsnittet av befolkningen – og hvis ikke, blir svaret nei.

Spørsmålet utelater store deler av det rasisme, fordommer og diskriminering er fundert på, nemlig det som støtter seg på en sosial norm. Den som skader eller forskjellsbehandler, krever også retten til å definere når den andre har rett til å føle seg krenket, hvilken situasjonsforståelse som gjelder. Makt er én faktor som bestemmer troverdigheten, inngruppetilhørighet er en annen. En anklage om rasisme hos et medlem av inngruppen, kan høres ut som et indirekte angrep på selvet. Hvis hun eller han representerer noe jeg er identifisert med, kan det peke mot noe problematisk hos meg .

Dere som har makt i pressen har mulighet til å påvirke dette mønstret, til å bryte med den skjulte og vanemessige volden, til å forme hvilke stemmer som blir lyttet til og trodd.

Å lytte til det Alis nærmeste fortalte på minnesamlingen, føltes som å bli slått i magen. Samtidig var det en veldig fin og verdig hyllest Kohinoor Nordberg hadde laget til Ali som nå er død, og de har en flott datter som tar etter dem begge.

Til Klassekampen: Ali Farah fortjener en nekrolog. Hans navn fortjener å minnes på en verdig måte, en respekt han ikke fikk da han var i live. Og store deler av pressen bør ta et oppgjør med sin rolle i spredningen av rasisme.