Det er fortsatt umulig å fordøye disse bekmørke dagene, som begynte med sirener som vekket oss brått lørdag morgen, som føles som én endeløs dag som sannsynligvis ikke kommer til å ta slutt på lenge. Tanken på de bortførte på Gazastripa får meg til å krøke sammen i smerte. Hver gang jeg tenker på dem, legger et lite lag av intens frykt seg på huden. Bildene og meldingene om kropper som ligger strødd i alle hjørner, om familier som ble holdt som gisler i flere timer av militante Hamas-krigere, som menneskelige skjold i sitt eget hjem, de bildene hjemsøker sinnet, fryser hjertet til is.
Vi kjenner på frykt, sinne og hjelpeløshet. Men vi må holde fast på menneskeligheten vår.