Arbeiderpartiet har for lenge siden innsett at det må samarbeide med andre partier for å få regjeringsmakt, slik situasjonen alltid har vært på borgerlig side – i hvert fall siden 1928. Selv om det ikke alltid har vært nødvendig for å sikre flertall, har Erna Solberg beflittet seg på å trekke alle de borgerlige partiene med. På venstresida var den rødgrønne regjeringen i 2005 et gjennombrudd, men alle har ikke forsont seg med hva breie koalisjoner faktisk innebærer. Spesielt vanskelig er det å akseptere at eventuelle samarbeidspartnere også må få sette sitt preg på politikken. Noen synes for eksempel Sp er en klamp om foten for Ap – og gir høylytt uttrykk for det – selv om alle vet at det ikke er noe flertall for en rødgrønn regjering uten Trygve Slagsvold Vedum og Marit Arnstad. Hvis arbeiderbevegelsen fortsatt skal sette sitt preg på landets politikk gjennom regjeringsmakt, kan spørsmålet snarere bli hvem som skal inn og ikke hvem som skal ut.
Er venstresida åpen for samarbeid med nye partier?
Kan den rødgrønne koalisjonen utvides?
Fokus