Tre for én

Høstens nyheter i bladkiosken.

Elise By Olsen

I denne månedens ‘Blad, blad, blad’ ser jeg på myke ISBN-numre fra tre ulike perspektiver: ved avgang, i lufta og ankomst. Hva har et magasin om fluefiske, et om pan-afrikansk kultur og et om arkiver i mote til felles?

På en av Gardermoens kiosker treffes jeg av et fluekast: Oppstrøms, et særskilt delikat skandinavisk magasin dedikert til fiskekultur, og zoomer man ut, naturens taktilitet! Dette lages ikke på samlebånd. Det sies at Oppstrøms er den gamle fiskeblekka Vak sin arvtager. Vakker forside, en sommerfugl foreviget av utgave elleves utvalgte fotograf. Fargepalettene er like konsenterte som i fluefiskebinderiet! Innsiden av forsiden, en av magasinets gjeveste annonseplasser, er byttet ut med innholdsfortegnelsen. En garde! Mot strømmen! Filosofiske fordreininger, mektige landskapsfotografier, lyrikk og uventede utsnitt. Gutta har lidenskap! I kolofonen opplyses at en helside frembys vederlagsfritt til organisasjoner som jobber for bevaring av natur. Lukk merdene!

På flyet leser jeg Air Afrique, et nytt pan-afrikansk feinschmeckermagasin. Navnet er tatt etter et nedlagt flyselskap (1961-2002) som ble til gjennom et samarbeid mellom elleve selvstendige land under avkoloniseringen av Afrika. Air Afrique blir en metafor, et konseptuelt utgangspunkt og geografisk nedslagsfelt for bladets innhold. Dette er debututgaven og temaet er ‘eritaj’ (kulturarv). Arkivmateriale fra flyselskapet Air Afrique sitt ekte flymagasin – 1970-talls reisereklamer, fotografier av flyhaler og gamle destinasjonskart – er med galant art direction blandet med nye bidrag i et kvadratisk format. Inni finner vi intervjuer og fortellinger med bred tematisk vifte – fra filosofi, mote og musikktradisjon – sidestilt med evokative fotonoveller. Air Afrique er fullfinansiert av luksusmotehuset Bottega Veneta; er det kulturell kapital, assosiasjonsbehov eller anerkjennelse av det trykte mediums makt?

Ved ankomst plukker jeg opp Archivio Magazine. Hvert nummer tar for seg ‘arkiv’ i et nytt kreativt felt. Denne gangen er det arkiver i mote som står for tur. “A magazine is also a book to treasure and archive” er utgavens første ord og setter tonen. Tidsskriftet transformeres hver fjerde utgave, bevarer navn, intensjon og visjon, men endrer redaksjon, design og inspirasjon. Mediebransjens jag etter nytt friskt blod! Og til tross for utgavens uttalte fascinasjon for fortiden, består Archivio sitt motenummer av en salig blanding av pikselerte skjermbilder, emojis over ansikter, kollasjer av digitale faner, scans og chatbobler. Den gamle, gode post-internettestetikken! Denne utgaven består av ekstraordinære historier om arkiver, og materialet og menneskene i dem, og sånn sett er det imponerende å lage 257 sider (jeg telte hver og én, magasinet kommer uten sidetall) om noe så smalt som dét!

I papirdødens vake etableres fortsatt selvstendige papirmagasiner. Ofte låner blader som verdsetter håndverket og betydningen av det trykte objektet fra ‘boken’ og hvisker ut linjene mellom bok og tidsskrift. Når er et magasin ikke lenger et magasin? Er det størrelse? Papirtype? Mangel på ord? For mange ord? Ingen bilder? Bare bilder? Et godt tidsskrift i vår tid kjennetegnes kanskje av at det ikke dekker et utlyst behov, at det er noe som ingen har bedt om… Disse tre magasinene har til felles at de er samarbeidende og kreative krefter som bringer sammen ulike kulturfelt, historiebevissthet og det kollektive. Noe marxistisk er det over magasin-laging tross alt. Bon voyage!

Kommentar

Giftig maskulinitet?

Richard V. Reeves minner om at «guttespørsmål» kan være en forlengelse av kvinnekampen.

Jonas Bals

«Monster power»: Trump-supportere under stormingen av Kongressen i januar 2021. Foto: Saul Loeb/AFP/NTB Scanpix

Første november 2021 holdt republikaneren Josh Hawley en tale på National Conservatism Conference, der han overrasket salen med å snakke nesten utelukkende om gutteproblemer knyttet til utdanning, helse, arbeid og familieliv. Ingen av problemene han tok opp ble tilskrevet sosiale eller økonomiske forandringer. I stedet ble de beskrevet som resultatet av et målrettet angrep fra venstresida, som han påsto at ønsker å «definere maskulinitet som giftig». Alle tradisjonelt maskuline verdier blir nå framstilt som om de er en fare for samfunnet, og da er det ikke rart at stadig flere trekker seg tilbake til «tiltaksløshet og porno og dataspill», sa han.

Helt tilbake trekker de seg ikke: De går for eksempel ut og stemmer. Trump-strategen og fascisten Steve Bannon sa for noen år siden at «These guys, these rootless, white males, have monster power». I 2016 vant han og Trump valget med en 24 prosentpoengs ledelse blant menn. Blant hvite menn, som utgjør en tredjedel av velgerne, var marginen 30 prosentpoeng. I 2020 økte andelen også blant det amerikanerne kaller «blacks and latinos».

I mange land har transpersoner blitt brukt som sandsekk og brekkstang i denne kampen for å vinne menns stemmer. Hvorfor? Ifølge Richard V. Reeves’ bok av fjoråret, «Of Boys and Men», er forklaringen enkel: Svært mange mennesker identifiserer seg sterkt med det kjønnet de er født med, og det er enkelt å bygge en politisk identitet på det. Transpersoners rettigheter kan brukes til å påstå at venstresida vil bryte ned biologiske forskjeller, i en verden der mye allerede flyter og er i urolig bevegelse. I en slik situasjon kan faste rammer og autoritære menn framstå fristende. Med på kjøpet får du en forklaring på hvorfor du sliter, hvem sin feil det er – og en identitet du allerede har sterke bånd til.

Å påstå at gutter og menn sliter fordi venstresida hater dem er et svært kraftig budskap, skriver Reeves i boka. Årsaken til at det får feste seg, er at det første utsagnet er sant og at det andre kan høres plausibelt ut. Noen på den amerikanske venstresida omtaler nemlig maskulinitet som om det er en sykdom, hevder han, med begreper som «toxic masculinity». De fleste vil rygge dersom de får inntrykk av at det påstås at de er forgiftet, at de bærer en gift i seg som må drives ut, skriver han. Er det representativt? Han siterer Peggy Orenstein, som intervjuet mange gutter i boka «Boys and Sex». Et av spørsmålene hun stilte, var hva de likte med å være gutt. De fleste klarte ikke å svare. «Det er interessant», sa en av dem, for han hadde aldri tenkt på det sånn – han var bare vant til å høre om hva som var problematisk med gutter.

Reeves’ bok inneholder ikke bare problembeskrivelser, men også konkrete forslag til (og argumenter for) sosiale reformer: Seinere skolestart for alle gutter, mer praksis både i grunnskolen og på høyskoler, velferds- og arbeidslivsreformer som kan sikre fedre mer tid med barna. Noe er høyrelevant også i Norge, og begrepet «grådige arbeidsgivere» kan med fordel løftes inn i debatten om menns rolle i hjemmet og familien, selv om vi er bedre beskyttet enn våre amerikanske brødre. Problembeskrivelsene og debattene smitter uansett over til oss. Reeves’ bok er virkelig god, også i norsk kontekst, i de tallrike eksemplene han gir på at det å engasjere seg i «guttespørsmål» ikke står i motsetning til, men kan være en forlengelse av, kvinnenes kamp for likestilling.

Reeves’ bok er en viktig påminnelse om det Daniel Schwammenthal i American Jewish Committee’s Transatlantic Institute har kalt politikkens jernlov: Dersom det finnes reelle problemer i et samfunn og de ansvarlige partiene ikke håndterer dem, vil de uansvarlige partiene gripe tak i dem og gjøre dem til sine.

Anmeldelse

Nytelse og anarki

Den franske filosofen Catherine Malabou skriver med finesse om sammenhengen mellom tanke og sex.

Hedda Robertsen

Små gleder: Malabou skriver om klitorisens idéhistorie. Maleri av Ernst Ludwig Kirchner. Foto: Wikimedia Commons

Catherine Malabou

Fredløs nytelse. Klitoris og tanke

Sakprosa

Oversatt av Hanne Herrman

Solum Bokvennen 2023, 202 sider

Jeg stusser litt ved tittelen «Fredløs nytelse». Ordene stanger liksom i hverandre – fredløs (rastløs, urolig, invadert?) og nytelse (velbehag, sinnsro, lettelse?). Skal nytelsen få være i fred? Jeg syns da det, men er den ikke vel så ofte uforutsigbar, ustadig? Etterfulgt av tomhet, utmattelse, søvn?

Da jeg først hørte om Catherine Malabous bok om klitorisens idéhistorie – utgitt på fransk i 2020 – var det fra en venninne som mente at denne måtte jeg lese. Oversettelsen til norsk har tatt tid, men når jeg nå omsider tar fatt på første kapittel – ‘Utslettelser’ – føles det lovende, faktisk oppstemmende. Klitoris har «alltid vært forbundet med tøylesløs nytelse,» står det. «Utslettet og lidderlig». Det er det eneste organet «som ikke kan brukes til noe – et ingenting . Alle tings ingenting, et gigantisk ingenting, den kvinnelige nytelsens alt og ingenting».

Malabou tar opp tråden fra sin forskning i «Hva skal vi gjøre med hjernen vår?» (2017), og bringer plastisitetsbegrepet inn i debatten om kjønnsforståelse. Motivasjonen den gangen var å utfordre et deterministisk «født-sånn-blitt-sånn»-menneskesyn, og vise at hjernen er i konstant utvikling – både motstandsdyktig og passiv. Hun skriver i skjæringspunktene mellom biologi, filosofi og politiske spørsmål.

Sanser og organer er som kjent ikke nøytrale, men inndelt i et kulturelt hierarki der øyet tradisjonelt har raget over øret, hjernen over magen. Klitoris er muligens på bunnen i dette kastesystemet, selv om – som Malabou påpeker – noe har blitt bedre i nyere tid. For meg er nettopp ubrukeligheten interessant; den formålsløse orgasmen. Få eller ingen kan tjene på «denne lille, struttende hemmeligheten som klorer seg fast».

«Fredløs nytelse» omtales av forfatteren selv som «en bok mot dominering» og «en utforskning av feminisme», og preges av et samlende engasjement. Det kommer ikke minst til uttrykk i kildebruken, der Malabou går i dialog med tenkere som Simone de Beauvoir, Audre Lorde og Luce Irigaray – satt opp mot mannlige kandidater som Jacques Lacan, Jean-Paul Sartre og Giorgio Agamben, for å nevne noen.

«Fredløs nytelse» er ingen lettlest bok. Forfatteren gir heller leseren noe å strekke seg etter, eventuelt bryne seg på – heldigvis! Korte kapitler gir oversikt, og oversetter Hanne Herrman har gjort et glitrende arbeid i overføringen til norsk.

For de som kan trenge en innføring i det filosofiske tankegodset, er etterordet av Emmanuel T. Frogner oppklarende og informativt. Malabou er dessuten en strålende formidler og skriver med finesse om sammenhengen mellom tanke og sex. Hun evner å gjøre de akademiske funderingene spennende, med elegante setninger og oppsiktsvekkende observasjoner (hvem visste at alle kvinnelige pattedyr er utstyrt med klitoris?).

Med Carla Lonzis oppfordring «La oss spytte på Hegel!» som utgangspunkt innleder Malabou en diskusjon om den tyske filosofens dialektikk. Den italienske radikalfeministen Lonzi motsatte seg Hegels begrep om herre-slave-forholdet – et sentralt motiv i «Åndens fenomenologi» (1807) – til fordel for et konsept om forskjellighet. Malabou ser Lonzis aktivisme som opphavet til en ny feminisme – en av flere – som anerkjenner ulikhet.

Diskusjonen bikker hintvis over i det tidsriktige, men Malabou unngår et rigid enten/eller. Bakgrunnen for teksten synes nettopp å være et ønske om å løsne opp i steile motpoler. Forfatteren tenker med og mot seg selv (og andre), og gir grobunn for videre fordypninger.

Jeg blir oppspilt når Malabou vier et kapittel til Lars von Triers film «Nymphomaniac». Språklig overskudd er det også når hun siterer Annie Sprinkle, via Paul B. Preciados «An Apartment on Uranus» (2019). «Sprinkle sier at San Francisco er Amerikas klitoris ; det minste og mektigste organet i landet: 121 km i et ultra-elektrifisert område, herfra strømmer silisiumnettverkene som knytter verden sammen,» gjengir hun.

Mest glede av boka har jeg når Malabou åpner ordenes flertydighet. For eksempel skiller hun mellom «et forhold til makten» og « maktforhold », og retter oppmerksomheten mot mulighetsrommet mellom de to. Filosofen kvier seg mot «falliske» beskrivelser av klitoris, som i Sprinkles overmektige metafor, og demonstrerer makten som ligger i ord.

I kontrast til en fastlåst identitet legger hun vekten på foranderlighet, det ikke-intakte, porøsiteten mellom det indre og ytre: «En kropp er alltid disponert for å flytte på seg, den er et sirkulerende, telepatisk knutepunkt». Plastisiteten er like destruktiv som den er skapende.

Når hun peker på etymologien til ordet anarki – på gresk an-arkhia , «fravær av påbud» – tydeliggjør Malabou også kroppens forbundethet med «den intime makten». Slik sår hun muligens en anarkistisk kime, begynnelsen på den falliske dominansens ruin. En invitasjon til å stimulere våre myke sider? Om ikke annet er det en besnærende forestilling.