Hvem kan vel skrive et drama om Gunnhild, kona til 900-talls-kongen Eirik Blodøks, som egentlig er en lang utblåsing mot framstillingen av henne i kongesagaene, og som går i dialog med Rottejomfrua fra Ibsens «Lille Eyolf», om ikke Gunnhild Øyehaug? «Gunnhild, kona til Eirik Blodøks» er et nølende forsvarsskrift for Øyehaugs navnesøster, den utskjelte dronninga som kongesagaene vil ha det til at var ei maktsyk, hevngjerrig og blodtørstig heks – «eit historisk hespetre», som dronningas venninne, Apollonie, oppsummerer det. I Øyehaugs forfatterskap er dramasjangeren ny, men det hele er gjort på en umiskjennelig øyehaugsk måte: smart, uærbødig og fullt av regelbrudd.