Mennesket og ilden har en flere millioner år lang historie. Mange arkeologer vil hevde at leirbålet skapte det sosiale mennesket som samlet seg rundt varmen og lyset, brukte ilden til beskyttelse, og laget redskaper. Ilden har vært menneskets viktigste teknologi. Vi kan kanskje si at mennesket som sosialt vesen har karbonforbrenning som livsgrunnlag. Det moderne menneskets oppfinnelse av vekst som et økonomisk prinsipp, hvor karbonforbrenning er et innebygget premiss, har imidlertid skapt en eksistensiell trussel. Karbonet er i ferd med å true alt liv slik vi kjenner det. «Karbonfangst» skal løse karbonproblemet. Det ligger en slags eksistensiell fornektelse i begrepet: å «fange» karbonet, å bruke det uten å bruke det. Å brenne treverket uten å brenne det, å hente opp gassen og oljen uten å slippe ut karbonet. Frigjøring fra karbonet innebærer en fornektelse av det mest grunnleggende i naturen. Det fornekter forholdet mellom det som gror og det som råtner, mellom liv og død. Å frigjøre seg fra karbon er en slags evighetsdrøm. Det er drømmen om å være noe annet enn natur; noe som ikke råtner. Det er drømmen om å skape liv uten død.